Mens jeg har sittet her mellom blå fjell og rautende kyr, nippet til kaffekarsken og lekt Kast med liten Tante på ymse låvefester, har det skjedd et og annet på det verdensomspennende nettet. Et og annet som angår meg, men som har gått meg hus forbi. Her om dagen tikket det inn en mail fra min medforfatterinne Virrvarr. Det er ikke noe nytt i seg selv, noen ganger mistenker jeg at hun ikke gjør annet enn å forfatte mailer til meg. Gudene skal vite at jeg ikke gjør stort annet enn å forfatte mailer til henne. Uansett, denne gangen mailet hun meg for å fortelle at folk diskuterer boka vår på internett. Jøss, tenkte jeg. Det kan umulig være tilfelle. Et par klikk senere gikk det opp for meg at joda, det var det. Min første tanke var : Gudhjelpemeg. Hvordan vet de om boka? Hvordan vet de at jeg skriver den? O milde, de vet tilogmed hva jeg heter! Dette var lyspære nummer to i min prosess med å forstå at jeg skal gi ut bok. Den første kom da jeg ble nødt til å ta stilling til papirkvalitet, format og vaskeseddel. Når den tredje pæra kommer? Jeg aner ikke. Men jeg regner med at den kommer til å lyse opp brått, skarpt og nådeløst når jeg står der med et eksemplar av boka i hånda. Jeg mener, jeg har sett for meg det øyeblikket ganske lenge, og gledet meg stort. Det er bare det at slik jeg ser det for meg er jeg gammel og gråsprengt når jeg har kommet så langt. Jeg har tilogmed sett for meg mine etterkommere, med min første bok i hånden, flere årtier etter min død. Slik skulle det altså ikke bli. For det kommer nå. Det er bare å holde seg fast, klatre ned fra høyloftet innse realiteten: Det blir bok, og det blir bok nå. Hurra for det!

For ordens skyld:

Boka som jeg på fint kaller “En bok om kvinner og seksualitet” når fremmede spør, “Puleboka” blant venner, “Jentesex” for en tid tilbake og “Jenter som kommer” på ordentlig, kommer ut til høsten, på Spartacus forlag. Bak denne genistreken av et verk står undertegnede, og hennes gode venninne Virrvarr. Det er bare å glede seg!