La det bare være klart en gang for alle: Jeg er en skikkelig god sjåfør. Folk slapper av når de sitter på med meg. Ihvertfall de som tror meg når jeg sier at jeg har en sjette sans som forteller meg hvilke svinger jeg kan kutte og ikke. Jeg hadde ikke vært atten i mange timene da jeg besto førerprøven med glans, og siden den gang har jeg kjørt masse. Under alle mulige forhold, uten å havne utenfor veien, i feil fil eller for nært inntil noe skarpt og hardt en eneste gang. Unntatt denne ene dagen.

Til mitt forsvar skal det sies at det var sinnsykt tidlig på morgenen. Klokka var ennå ikke seks, og regnet pøste ned så det sved i skuldre og hodebunn å forflytte seg tre meter, fra døra og bort til bilen. Jeg skulle kjøre kjæresten min på jobb. Utenfor arbeidsplassen hennes er det en stor parkeringsplass, kjempestor, og i den andre enden av plassen sto en mercedes. Jeg gjentar, en mercedes. Hun hopper ut og løper som besatt mot inngangsdøra, og jeg skal rygge for å kjøre ut og hjem til senga igjen. Plutselig hører jeg den styggeste lyden jeg har hørt i hele mitt liv. Det er lyden av mercedes mot honda. Jeg springer ut og oppdager at jeg med en kirurgs presisjon har klart å føre bilen min slik at hjørnet på mercedesen treffer midt bakpå bilen, like over skiltet. Hurra, tenkte jeg. Jeg har såpass kontroll over bilen at jeg klarer å bulke den på millimeteren midt bakpå. Det er da enda noe. Heldigvis var den fremmede bilen helt uskadd. Min var ikke det. Og jeg gråt hele veien hjem, jeg gråt på trappa i regnet, og jeg gråt da jeg la meg igjen. Heldigvis er jeg omgitt av en fantastisk svigerfamilie som tilbød seg å fortelle sine egne bulkehistorier for å få meg til å føle meg bedre. Og tro meg, det hjelper. Jeg tar gjerne i mot flere bulkehistorier, forresten. Jeg er nemlig fremdeles litt lei meg. Det finnes også dem i svigerfamilien min som tilbød seg å rette opp bulken, og å montere veltebøyle i samme slengen (Hahaha. Eller forresten, hvorfor ikke?). Igrunnen er jeg veldig heldig.