Aargh! It burns! (Det er så innmari lyst her!)

Det er mange prøvelser en stakkars søring må igjennom etter å ha flyttet nordover. Jeg klarte meg fint gjennom mørketiden. Åkei, det er mørkt hele døgnet, jeg har lyst til å sove og spise hele tiden, og ikke så mye annet. Det er greit nok. Jeg gledet meg svært til sommer, men det er ikke noe nytt. Sommeren kommer, og nye utfordringer dukker opp. Eksempel: Du sitter oppe en sommernatt på verandaen din, utstyrt med mygglys og hvitvin. På et punkt vil mørket senke seg. Det varer ikke lenge, men akkurat lenge nok til at den lille snedige klokke-innretningen du har en plass inni deg, oppdaterer, og kroppen forstår hvilken tid det er på døgnet. Det er Sent, det er sovetid. Ihvertfall under normale omstendigheter. Hvis du vil kan du velge å være våken litt til, men da er det vel vitende om at du er på vei til å snu døgnet. Kroppen skjønner det. Men hva skjer så når det aldri blir mørkt? Jeg må jo bruke solkrem hele døgnet rundt på denne absurde plassen! Jeg er bare våken, våken, våken, og kroppen registrerer aldri at døgnet går sin gang, og mitt innvendige ur har fått krøll på tannhjulene og virus mellom viserne. Overgangene mellom morgensol, formiddagssol, ettermiddagssol, kveldssol og midnattssol er helt umerkelige. Jeg må sove med bind for øynene og solkrem på armene. WTF?? for å si det på godt norsk. Dette er ikke normalt. For å demonstrere: På bildet under ligger jeg og dormer i et tre utenfor huset, og det midt på svarte (haha) natta.