Horror-lobotomi

Jeg har nerver av stål. Se på meg da, jeg har svartere sminke enn deg, jeg hører på svartere musikk enn deg, og jeg drikker nok sikkert svartere kaffe enn deg også. Jeg er så innmari tøff og skummel at redd, det blir jeg aldri. Selv om jeg ser flere og skumlere skrekkfilmer enn deg.

Skjønt, de siste dagene har fått meg til å lure på om jeg ikke begynner å bli lettere horror-lobotomert. Sist jeg lurte på det var da jeg var atten og skrev årsoppgaven min om skrekk som underholdning. Da var jeg en lettskremt unge, på tross av skyhøy goth-faktor. Det er andre boller nå, skal jeg si deg. Men allikevel…

Det har blitt i overkant mye skrekk den siste tiden. I overkant. Det skjønte jeg i går kveld. Jeg hadde lagt meg, og som vanlig hadde jeg lyst på litt kos i desibelform. Men ipoden, den var ikke på nattbordet. Ut av senga. Ned trappa. Shit. Der sitter han fyren fra Lost Highway, han med filmkameraet, borte i hjørnet av stua mi, og filmer meg. Han sitter mellom meg og lysbryteren. Snedig touch. Men jeg gidder ikke å innrømme ovenfor en Lynch-figur at jeg er redd, så jeg strener forbi og later som om jeg ikke ser ham. På med kåpa og cherroxene, for ipoden, den ligger i bilen. Ute er det mørkt. Nevnte jeg at jeg bor i skogen? Lyset har gått i garasjen. Pæra har gått i kupeen i bilen. Ingenting er skumlere enn lyskjeglen fra en lommelykt.

Det er ingen i bilen. Men når jeg setter meg i setet for å grafse i hanskerommet, er jeg så dum at jeg titter i speilet. Der sitter hun. Hun dama uten kjeve fra Into the Mirrors. Så jeg kaster meg ut, heldigvis med ipoden i hånda, akkurat tidsnok til å høre gurglelydene hennes før jeg smeller igjen døra.

Hjernen min har fått virus. Den fører underlige samtaler med meg, litt sånn a la Virrvarr, for de som vet hvordan hun fører samtaler med hjernen sin. I går tok den opp en gammel klassiker, som går omtrent som følger:

- Jasså, du ligger her alene i mørket? Hadde du vært femten, så hadde du vært redd nå.
- Jeg veit.
- Jammen godt du ikke er mørkredd. Du er ikke det, sant?
- Nei.

Stillhet.

- Jammen godt, ja. For sjekk de hjørnene der borte. Husker du han legen i House on Haunted Hill?
- Ja. Men jeg er ikke redd.
- Bra. Ikke for hun der krypende jenta fra The Ring heller? For jeg må jo bare innrømme at det ser litt ut som om hun er på vei opp i senga di der borte.
- Ikke redd.
- Menne… Hva med de mutantene i The Hills Have Eyes, da? Husker du dem? Og han presten i Carnivale? Skeleton key? The others? What lies beneath?

Og sånn holder det på. Hjernen spoler igjennom hele arkivet, alt som noengang har skremt meg. Krydre med litt “Oooh, sjekk den skyggen der borte” og litt “Aiai, det er litt vanskelig å se alle konturene ved døråpningen der i dette lyset” og en dæsj “Jammen godt du ikke er redd for klesskapet ditt lenger, for det er ikke lukket”, og du har oppskriften på en søvnløs natt. Ja, små besatte unger med armer og bein i unaturlige vinkler så på meg hele natta. Lemlestede mennesker slepte seg fram og tilbake utenfor døra mi med tomme blikk. Og på et punkt så og hørtes rommet mitt ut som leiligheten i Naboer, med den helvetes takvifta fra Twin Peaks på toppen av det hele. Ja, og det var selvfølgelig en kjempeide å se bort på speilet bare for å sjekke. Godt tenkt, frøken. Og å sette seg opp og lese Bjørneboes Bestialitetens Historie for å roe meg ned var mitt neste sjakktrekk.

I dag morges dusjet jeg til soundtracket fra Psycho. Jeg kokte morgenkaffen til soundtracket fra Den Sjette Sansen. Da jeg ventet på bussen kom musikken fra Eksorsisten snikende, og siden har det bare tatt seg opp. Akkurat nå ser jeg på Sleepy Hollow, og planlegger å legge meg med lyset på. Forresten foretrekker jeg glad trailersjåførmusikk og kaffe latte. Og om jeg skal se film i morgen, blir det Den Lille Havfruen. Og jeg spoler over den scenen der Havheksa flyter utover båtdekket.