Dykk i arkivet, Grevinnen anno 2007 (merk: Dette var før den boka dere vet):
- Se på meg! Har jeg noe i fjeset? Neseblod? Hæ? Har jeg en lapp på ryggen, rumpa bar, hva som helst, er det noe rart med måten jeg ser ut på i dag?
Grevinnen stormer inn på Duo og roper til sine forskrekkede kollegaer. De måler henne opp og ned, og svarer at neida, de kan ikke se at det er noe galt med måten hun ser ut på. Riktignok kommer hun rett fra frisøren, og at håret hennes ikke er bustete, det er litt rart. Men galt? Nei. Ingenting. Grevinnen sukker tungt og slenger seg ned bak disken mellom gassmasker, oppblåsbare dukker og filmcovere.
- Vel, da ser jeg rett og slett ingen annen mulighet enn at de er tilbake.
-Hvem er tilbake?
-UKFFMAG
-Hvem?
-Ufine Kvinners Forening For Mobbing Av Grevinnen…
Hele duo-staben gisper av skrekk, en må tilogmed gripe etter noe å holde seg fast i. De hadde trodd det var over, men der tok de skammelig feil.
For de som ikke har fått det med seg, det finnes et hemmelig søsterskap. De infiltrerer alle miljøer i hovedstaden, de frekventerer alle offentlige plasser. De møtes i det skjulte, de lusker i skyggene, de møtes på steder ingen andre tør nærme seg etter mørkets frembrudd. Du vil ikke kunne skille dem fra kvinnen i gata, med mindre du har med deg en indikator: Meg.
Tid: Torsdag 27. september, klokka 16:07.
Sted: Jernbanetorgets mørkeste rulletrapp
Anledning: Grevinnens jobbpause
I det jeg går mot rulletrappa står de der. Fem stykker, minst, i god forkledning. Jeg merket ikke deres tilhørighet til UKFFMAG før en av dem snur seg, og vrenger ansiktet til en grimase som ikke kan tolkes feil. Den kalles “alt innholdet i magen min beveger seg opp spiserøret og ut av fjeset mitt hvis jeg ser på deg et sekund til”. Det er signalet. Snart tisker og hvisker hele gjengen som besatt, mens de snur seg frenetisk, og lar meg høre bruddstykker som “så du det der?”. Åh, gode gud, de skal samme vei som meg, så nå kan de late som om jeg følger etter dem. Dette er selvfølgelig nøye planlagt, en utspekulert tvist for å sette meg på prøve. De ser stadig mer frastøtt ut over mitt nærvær, og tilslutt gir jeg etter, ja, jeg gir etter, det har blitt for mye “æsj”, “guuud”, og “ieeew” i min retning. Jeg later som om jeg skal en annen vei, og svinger krapt mot venstre.
Dette er ikke første gangen, og mest sannsynlig ikke siste gangen heller. Kall meg gjerne paranoid, men det finnes ikke lenger tvil i min sjel om at et skruppelløst søsterskap er ute etter meg.
Du er ikke alene, de er ute etter meg også!