Header laget av Anniken Vanity Valstad.

Her kommer et dykk i arkivet fra min gamle Grevinneblogg. Faktisk har jeg disse på kjøleskapet den dag i dag:

Publisert desember 14th, 2007

En gang i tiden bodde jeg i et kollektiv der folk av typen dramadronninger var overrepresentert. Det gikk knapt en dag uten at noen erklærte sin ulykkelige kjærlighet til noen, gråt på verandaen så det gjallet i betongen, slamret i dører, låste seg inne på badet, eller på annen måte laget drama så det halve kunne vært nok. Jeg innrømmer å ha vært ganske hard på dørslamringen. En vakker vinterdag hang jeg opp dette lille mesterverket på sikringsskapet, midt mellom ytterdøra og badedøra. Jeg fant det helt plutselig, i min bibel, The Norton Anthology of British Litterature, og jeg skjønte umiddelbart at det måtte opp på veggen. Slik at hver gang jeg var på farten ut for å demonstrere at jeg hadde fått himmelen i hodet, ble jeg minnet på å ikke ta meg selv så fryktelig høytidelig.

Razors pain you;
Rivers are damp;
Acids stain you;
And drugs cause cramp.
Guns aren’t lawful;
Nooses give;
Gas smells awful;
You might as well live.
– Dorothy Parker

Det neste er et dikt jeg har kunnet utenat så lenge jeg kan huske. Jeg elsker at det går an å gjøre slikt med ord!

FARAO PÅ FERIE

I landet Miramarmora
var Farao på ferie
hos farmora og mormora.
En morgen klatret mormora
til Farao i furua,
og så begynte moroa.
- Hva ler´u a? sa farmora.
- Av mormora, den furia!
- Hvor ser´u a? sa farmora.
- I furua! sa Farao.
- Kom ned igjen! sa farmora
til mormora i furua.
- I morra, ja! sa mormora
til farmora til Farao.

Du ser av vår historie

at det å dra på ferie

i landet Miramarmora
til farmora og mormora,
den furia i furua,
har Farao hatt moro av!

— Andrè Bjerke

Det neste er vel obligatorisk. Rett og slett fordi jeg virkelig misunner den kvinnen/mannen som har blitt foreviget på den måten.

SONNET NO. 18

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate.
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date.
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimmed;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimmed.
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st,
Nor shall Death brag thou wand’rest in his shade,
When in eternal lines to time thou grow’st.
So long as men can breathe or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee.

— William Shakespeare