Maren Kristiane

You probably think this song is about you, don’t you?

18 apr 2010 4 kommentarer

av MarenKristiane in Plapre

Er det ikke rart hvordan man noen ganger skriver et innlegg som tilsynelatende er til hele verden, men som egentlig bare er til en spesiell person? Jeg mener, noen ganger kjenner vi at vi har noe å si til noen, noe vi skulle ønske de visste, men så klarer vi bare ikke å si det, kan ikke, eller bør ikke. Ja, det hadde nok vært best å bare si det rett ut. Eller holde kjeft om det. Men så føler man for å lekke litt allikevel.

Har du en blogg, er det enkelt. Da kan du bake beskjeden din inn i et blogginnlegg, proppe teksten full av hint og antydninger, og håpe at rett person plukker det opp. Ikke nok til at h*n kan være helt sikker, men nok til å så en liten spire. Skriver du dikt, noveller, sangtekster, hvasomhelst, er det også enkelt. Jeg vet at folk gjør det med statusoppdateringer på fjesboka. Jeg gjør det selv også.  Ufattelig passiv måte å kommunisere på, men det føles både trygt og spennende på en gang. Skjulte budskaper er alltid stor stas.

Jeg leter etter dem i andres skriverier hele tiden. “Lurer på om det egentlig er meg det er snakk om her? Noe du vil si meg, kanskje?”  Ofte finner jeg beviser på det jeg vil finne beviser på.  Jeg ser det jeg vil se, og forstår det slik jeg vil forstå det. Fint for meg. Jeg har blitt fortalt at det bare er jenter som holder på å gå i sirkler på den måten, og at menn overhodet ikke snakker skjult-budskap-språket. Min erfaring er forøvrig at det gjør de faktisk.

Tror du dette innlegget egentlig er myntet på deg? Kanskje er det nettopp det. Men ikke vær for sikker.