Her er hva jeg har flyktet inn i, i det siste:

Jeg sørger over at det ikke dukker opp flere episoder av Terminator- the Sarah Connor chronicles. Jeg hadde jo akkurat begynt å virkelig engasjere meg! Dessuten er Sarah Connor søt, jente-terminatoren er ultrasøt, og Shirley Manson dukker stadig opp og ser fierce ut. Og hør, så stilig soundtrack! Signert frøken Manson, selvsagt.  Jeg har skjønt at jeg ikke er alene om å ønske meg flere episoder av denne serien, men det ser ikke ut til at det blir noe av. Synd. Jeg har trøstet meg med å se de gamle episodene om igjen.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er glad i nynorsk. Det har ikke hindret meg i å lese So long, Marianne – ei kjærleikshistorie. Jeg tillot meg selv drømme meg skikkelig bort i skildringene av kunstnerlivet på den greske øya Hydra. Språket virket på meg som påfallende objektivt og lite romantisk, lurt igrunnen, da står man rimelig fritt til selv å bestemme seg for hva man synes om menneskene i boka og de valgene de tar. Ja, og så er det stor stas å få lese litt insideinformasjon om Leonard Cohen, må vite!

Jeg klarte å kjøre meg fast i et supersøtt spill. Mini Ninjas og jeg har slått ihjel endel timer i det siste, gjerne midt på natten og utover i de små timer. Nå gleder meg meg til denne! Folk som kan sakene sine skryter dette spillet opp i skyene, og sier at det er en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie. Jeg er solgt, og kommer til å skrive et langt, opprørt blogginnlegg om jeg blir skuffet.