Noen dager våkner jeg og kjenner at jeg er på helt feil spor i livet.

Jeg har en kalender hengende foran sengen. For hver måned som kommer får jeg en ny dame med operasjonspupper å våkne til, og det er forsåvidt uproblematisk. Det er rutenettet under som gir meg dårlige morgener. Der har jeg nemlig markert med streng, rød tusj, alt jeg har i vente i form av oppgaver som må utføres, frister som må rekkes og telefoner som må tas. Lettere inspirert av min listomane venninne Virrvarr, er strategiske checkpoints i huset dekket av to-do-lister, å-gjøre-lister, å-huske-lister, å-skrive-lister og andre lister, slik at det er umulig å unngå dem. På kjøleskapet. Ved vannkokeren. På speilet. Over dorullen. Og jeg tenker ikke engang å begynne å beskrive skrivebordet mitt. Denne konstante strømmen av påståelige påminnelser om at jeg alltid har noe å gjøre, og aldri kan sette meg ned i sofaen som en lat slask og senke hjernefrekvensen ned til grønnsaknivå mens jeg passivt konsumerer god eller mindre god underholdning med god samvittighet, fører ikke til så rent lite stress. Å-gjøre-lister er helt unyttige. Det eneste de gjør er å roe deg ned mens du skriver dem, som om du har kommet deg bittelitt nærmere målet når du har fått det ned på en post-it. Lureri. I morgen, når du ser den dumme lista hengende på kjøkkenet, kommer du til å følge deg så stresset at du blir nødt til å skrive en liste til. (Rehab, anyone?)

På slike morgener føler jeg meg lurt. Skribent, liksom. Stas å leve av å skrive, ja. Det blir nok flott. Og goshameg så heldig jeg er som får drive med det jeg liker! Noen dager føler jeg meg slett ikke heldig i det hele tatt. Og ja, jeg vet at det er dårlig chi (eller hva det enn kalles) å henge en masete kalender med store pupper på midt i mitt eget synsfelt om morgenen, og tapetsere leiligheten med neongule klistrelapper. Heldigvis er det bare noen dager nå og da det føles ugreit. Og det er selvfølgelig de dagene jeg har dårlig tid, er på etterskudd og/eller er helt tom for inspirasjon. Heldigvis er det mulig å redde slike dager også.

Det finnes en liten oase rett nede i gata, der det ikke henger to-do-lister på veggene, der ingen datamaskiner lyser med tomme word-dokumenter og søte, svenske jenter lage kaffe i store bøtter, som man kan forskanse seg med i et hjørne mens man betrakter verden med rødkantete øyne. Det finnes stikkontakter, slik at jeg kan sette datasnadden i veggen og slåss mot det tomme word-dokumentet, om jeg gidder. Men det gidder jeg ikke. På slike dager er jeg “strictly paper”, som min britiske litteraturforeleser proklamerte at han var en morgen på Blindern (og dermed satte han i gang en hel liten kjemisk reaksjon i meg som minnet kraftig om forelskelse, for selv om jeg er glad i datamaskinen min, er det få ting jeg setter mer pris på enn ting som er “strictly paper”). Etter en bøtte med kaffe, eller kanskje to, litt sjøutsikt og lukten av bakevarer, pleier ting å komme på gli igjen. Da kan jeg driste meg til å notere litt i skriveboka, og plutselig kjenner jeg at jeg er på riktig vei igjen. For sannheten er at jeg elsker å skrive. Og neste morgen, når jeg våkner, gjør det ikke noe at silikondamen på veggen forteller at jeg skal ha et visst anntall sider skrevet ferdig til i dag. Fordi det har jeg. I en liten notatbok med kaffesøl på.