Vi skulle ikke spise ute i dag, men så så vi henne. Hun sto ved inngangen, med et pent, lite servitørforkle på seg. Ja, og så hadde hun verdens største, peneste smil. Det var liksom ikke mer å si om den saken, planene ble forandret uten et ord, og vi gikk inn. Han snublet, og skled i støvsugerstilling inn av døra, med meg på slep. Hun bare smilte enda større, og ønsket oss velkommen. Så sto vi der da, side om side, som to siklende fjortisgutter som nettopp har fått øye på et par kvinnebrøst for sånn cirka aller første gang. Hun smilte fremdeles, som om denslags reaksjon på hennes fremtoning var helt dagligdags (det skulle ikke forundre meg). “Si det da”, hvisket  han, og dultet i meg. “Si hva da?” hveste jeg tilbake. “Bare si det”, var svaret jeg fikk. Så jeg sa: “Vi skal spise. Mat. To. Vi er to stykker.”  Steike, jeg er sjarmerende. Og hvilke talegaver jeg har! Ikke rart at damene faller som fluer når jeg setter i gang.

For å gjøre en lang historie kort: Hun er helt sikkert byens deiligste servitør. Og restauranten hun jobber på, er utvilsomt byens verste. Men rakkern, hva gjør vel det. Vi led oss igjennom ihjelsaltet salat, gummibiff, og brent kaffe. Og siden hun strøk oss over skuldrene på en innmari hyggelig måte hver gang hun ga oss påfyll, drakk vi enda  mere brent kaffe. Det er uten tvil det verste måltidet jeg har betalt for i hele mitt liv, smaksmessig. Og det sier ikke så rent lite, jeg har vært på busstur til Tsjekkia. Men denne gangen gjorde det slett ingen ting, for smaksløkene ble lammet av de runde formene, det hvite colgate-smilet, de elegante hendene og den lille bevegelsen hun gjorde hver gang hun kastet håret bakover. Så hva gjør det da, at magen vrenger seg og prøver å trykke alt av mageinnhold opp der det kom fra, når man har noe helt guddommelig i servitriseuniform å se på?

I morgen drar jeg helt sikker tilbake. Og kjøper is. For det kan vel tullebukkene på kjøkkenet umulig klare å rote til?