Virkelighetsflukt: Zombier. Du må jo elske dem.
29 jun 2010 Legg igjen en kommentar
in Anmeldelse, Virkelighetsflukt
En god serie kan ikke sees for ofte. Det er derfor jeg ser Twin Peaks, en av mine absolutte favorittserier, enda en gang. Det er en grunn til med i bildet også, det kommer jeg tilbake til i neste virkelighetsfluktsinnlegg. Uansett, jeg elsker Twin Peaks. Og hver gang jeg ser den, oppdager jeg det samme, nemlig at det finnes et TP-sitat for enhver anledning. Kanskje det får bli mitt neste, litt ambisiøse bloggpostprosjekt?
Et godt spill kan ikke spilles for ofte heller. Så jeg fant det for godt å gyve løs på Resident Evil 5 enda en gang, jeg. Dæven, så artig! Og jeg, som egentlig ikke liker å streve med noe som helst, syns bare det er enda morsommere å spille når jeg vet hva jeg skal gjøre, og begynner å virkelig få tak på det. Siden jeg er klønete, irriterer jeg meg av og til over at jeg knoter med å styre på en hensiktsmessig måte, og jeg skal innrømme at jeg knoter mer enn vanlig når jeg spiller RE5. Hvorfor, vet jeg ikke. Som vanlig hjelper det å sette alle kontrollsettinger på inverted. Av en eller annen grunn virker hjernen min feil vei, slik at opp blir ned og omvendt.
Som alternativ zombie-forlystelse, har jeg testet Left for dead 2 ganske nøye. Det er ikke like morsomt, om jeg må få si det selv. Men LFD har endel lyspunkter jeg setter stor pris på. For eksempel den helt herlige hardcore hillbilly-sekvensen hvor du meier ned dauinger, med en gitar, på en scene, under en rockekonsert, med pyro og det hele. Ohoi. Stemningen steg rett og slett til uante høyder hjemme i stua. Jeg kunne også kjenne et lite, men ganske tydelig stikk av lykke hver gang jeg klarte å plukke opp en motorsag.
(Og når vi først snakker om zombier: Trenger jeg å nevne at undertegnede setter Braindead og Evil Dead-triologien skyhøyt? Mmmm.)
