Jeg har tilbragt de siste dagene i en ball på badegulvet med hodet i do. Jeg har blåmerker på brystet etter doskåla, og kroppen er shaky og kortidsminnet forkludret grunnet mangel på næring. Akk, jeg syns så synd på meg selv. I går, på lille julaften, lå jeg hutrende i senga, helt alene i leiligheten, og så grevinnen og hovmesteren på youtube. Mitt mobile bredbånd er ikke det hissigste, så hovmesteren frøs og hakket, litt som meg egentlig, og jeg var helt alene, sulten, og savnet omtrent alle jeg kjenner. Hadde jeg vært i litt bedre form, hadde jeg jazzet opp litt med epilepsifremkallende belysning, Ella på høyttalerne og min glamorøse, røde morgenkåpe i silke. Men jeg lå jo der var ensom, syk og syntes intenst, intenst synd på meg selv. Dermed møter jeg julaften med uvasket hår, og ringer under øynene. Men jeg har spist frokost, og jeg har pakket ned julegaver. Dessuten har jeg julekjolen med i veska, for jeg forventer en radikal bedring i formen når jeg endelig kommer hjem til dem jeg er aller gladest i.
Så da ønsker jeg dere alle en riktig god jul, og krysser fingrene for at julematen holder seg der den skal; først i magen, og siden på hoftene. Tjohei!
(Jeg vet at dette ikke er en julesang, men det er jo ikke så langt i fra? Fryktelig vakker er den uansett. Og så kan jeg jo skryte av at jeg kjenner mannen bak trommene.)
