Maren Kristiane

Smoothies. Jeg vet at alle andre er ferdige med å oppdage smoothiens gleder for lenge siden, men bedre sent enn aldri. Jeg hiver meg på nå. Dette er jo en helt genial måte å spise frukt på! Mine favoritter i smoothiemaskinen er jordbær, frosne druer, nektarin, kokosyoghurt, gojibær, minigulrøtter og kanel. Ikke nødvendigvisalt dette på en gang , altså.

Menskoppen. Jaokei, det høres ikke videre delikat ut med mensbeskyttelse som skal brukes om og om igjen. Men hør nå: Jeg trenger aldri mer stresse med å være tom for bind eller tamponger. Jeg trenger aldri mer lure på hvor mange tamponger jeg skal putte i veska. Jeg sparer både miljøet og min egen lommebok for ikke så rent lite, sånn på sikt. Og jeg slipper en hel del irritasjon som følger med bind og tamponger. Ingen bind som gnikker, irriterer, vrir seg, krøller seg og oppfører seg dårlig. Ingen tamponger som suger opp alt som er av fuktighet (for de suger gjerne opp mer enn det de skal, altså ikke bare blodet) og forstyrrer bakteriefloraen slik at jeg blir kjip og irritert på steder jeg ikke vil være kjip og irritert. Jeg mener det, menskoppen er noe av det lureste jeg har vært borti. Etter et par mens-runder får du skikkelig tak på å bruke den, og utvikler din helt egen teknikk, selv med lange negler. Og selvsagt kan du bade, sove, trene, og gå truseløs når du bruker menskoppen, om du vil.  Virrvarr har et knallgodt innlegg om denne supre dingsen, hvis du har lyst på litt mer informasjon.

Break the illusion – Davey Wavey. Kai Thomas kunne fort ha blitt min favoritthomoblogger. Han er en kjernekar, og ga meg tilogmed mitt første sugemerke. Men da han begynte å blogge, hadde jeg allerede gitt bort hjertet mitt til en annen homoblogger for lenge siden, nemlig Davey Wavey.  Noen ganger er han morsom, noen ganger er han dyp, noen ganger er han veldig åndelig, andre ganger snakker han om helse, kosthold og trening, og han er alltid i bare undertøyet. Jeg blir harmonisk og fylt av kjærlighet hver gang jeg besøker  bloggen hans. Og jeg tror det er det som er målet hans også.

Bodum ta-med-te-kopp. Etter at flere reisekopper av laber kvalitet fra Deli De Luca sa takk for seg, og forårsaket store skader i form av lekkasjer i vesker, på stuebord og på meg, gikk jeg til innkjøp av en stor termokopp fra Bodum. Den er nesten er termos, og har plass til masse deilig te. Og den har ikke gått dukken. Jeg går sjelden ut av døra uten en stor dose te. Dette er min favoritt for tiden. Fåes hos en helsekost nær deg. Teen, altså.

Make Up Store China Red. Jeg har lett etter den perfekte røde leppestiften lenge. En som er Rød, RØD altså, matt, pen, holdbar og god å legge og ha på. Sexy Sadie tipset meg om china red, og det viste seg å være en fulltreffer. Jeg vet ikke hvor mange røde leppestifter jeg har kjøpt mens jeg har lett. Og det blir sikkert flere, selv om jeg offisielt er “ferdig”.

Jeg har skjønt at det er vanlig å ha sex når strømmen går. I går var strømmen borte i tre timer. Vet dere hva jeg gjorde? Jeg spiste en stor boks med tiramisu, og sølte stearing over hele stuebordet. Av den klissete vokskladden jeg skrapte opp, lagde jeg en liten statue. Desverre (og nå mener ordrett det jeg sier, og ingenting annet) ble den stiv ganske fort, så jeg fikk den ikke til å bli helt som jeg ville. Jeg håper du har god nok fantasi til å se hva det skal forestille allikevel.

Det var jo ingen overraskelse at jeg likte Alan Wake. Jeg ble fortalt at det var en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie, og at jeg helt sikkert kom til å elske hele greia, jeg som liker mysterier. De søte guttene i spillbutikken var fra seg av begeistring, og solgte meg en superduperutgave av spillet. Dermed fikk jeg både spill, soundtrack og en bok jeg kunne kose meg med på bussen. Ja, for Alan Wake er en hel pakke av underholdning. Det er spill, bok og snasne miniepisoder. (Det er mere spill på vei også.) Jeg er en sånn som syns det er spennende å virkelig sette meg inn i handling og karakterer, å tenke “aaaha, åååja”, når hittil ukjente detaljer avsløres, så det passet helt ypperlig.

Nå har jeg spilt igjennom hele greia, og jeg elsker det litt, rett og slett. Jeg syns ikke det var  særlig skummelt, selv om jeg klarte å bli både svett, oppjaget  og stressa mange ganger. Det er mye løping i skogen, og omgivelsene ser fantastiske ut. En visuell fryd, rett og slett. Etter at jeg fikk taket på å lyse på slemmingene med lommelykt før jeg fyrte av et skudd eller to (puh), begynte ting å gå riktig så bra. Det er stress, og hvis du er som meg, er refleksen din å trykke vilt, sparke med beina, trykke enda hardere og fortere på enda flere knapper og remje ukvemsord til skjermen din. Det funker i Tekken, men ikke her. Her må du forholde deg rolig, lyse på kjipingene til mørket hans er borte, og så kan du skyte. Pust rolig. Da jeg skjønte at noen ganger er det bedre å løpe for livet enn å bli stående å slåss, gikk det enda bedre. Jeg fikk også gjenopplevd et gammelt barndomsmareritt, å bli jaget av en løpsk og sint skurtresker i mørket. Det var akkurat så skummelt som jeg hadde trodd.

Alan Wake og Twin Peaks er en helt egen historie. Til å begynne med så jeg etter likheter hele tiden. Tømmer. Skumle vifter i taket. En diner, med tilhørende servitriser (og enda mye mer). Da jeg så miniserien som hører til, Bright Falls, tenkte jeg at dette måtte jo være en ren TP-hyllest. Se selv, så skjønner du hva jeg mener.

Da jeg skrev om Left 4 Dead 2 i forrige fluktforsøkinnlegg, nevnte jeg en herlig hillbilly-sekvens, der man fikk meie ned folk på en scene, under en konsert, med pyro og det hele. Gjett om lykken var stor da det viste seg at Alan Wake har en tilsvarende sekvens. Oh yes!

Konklusjonen blir at jeg anbefaler Alan Wake på det varmeste. Jeg hadde det rasende festlig gjennom hele spillet, og valgte x-boxen min fremfor søvn flere ganger mens jeg holdt på. Jeg har pådratt meg en irriterende vane, dog. I andre spill (og i det virkelige liv, haha) har jeg fått det med å stille meg under gatelykter, og føle meg helt trygg der. Desverre fortsetter slemmingene å ete på deg, også under gatelyset, i alle andre spill. Og i virkeligheten også.

Det er et snodig fenomen. Hvordan legningen din forandres ettersom hvem du er sammen med. Uansett hva du definerer deg selv som, altså. Egentlig er jeg drittlei av båser. Men jeg snakker litt om dem allikevel.

Jeg er bifil, ganske nøyaktig 50/50. Jeg funker like fint i et forhold med en mann som med en kvinne. Og jeg føler meg som akkurat den samme dama uansett hva kjæresten min har mellom bena. Merkelig hvordan omverdenen min oppfatter det som om jeg skifter legning når jeg skifter partner, dog. Hetero i går, lesbisk i dag (sikkert bare en fase) og hetero i morgen igjen (var det ikke det jeg sa). Og så er det merkelig hvordan noen forventer at utseendet skal forandre seg i takt med at legningen liksom forandrer seg. I mitt tilfelle er det ingen sammenheng. Tror jeg. Eller? Og hvis du lurte: Fasiten er at jeg er bifil på alle bildene. Faktisk.

2001.

Blond, ukyssa, og ubekymra.

Det var på den tiden jeg regnet med at min interesse for gutter var normal, og at min interesse for kvinner var en slags form for dukkefascinasjon som ennå ikke hadde gått over. En grei forklaring kanskje, men det skulle jo vise seg å være bittelitt mer komplisert enn som så.

2002:

Fremdeles blond, men en viss goth-het er definitivt å spore allerede her. Det er hunden min Bassa jeg holder i hendene, forresten. Her er hun bare barnet, men allerede verdens fineste. Jeg hadde nok type, og var fornøyd med det. Noe annet ville vært vanskelig på den tiden, tipper jeg.

2003:

Goth-heten når nye høyder, og jeg har type som matcher meg. Vi titter på damer sammen, og snakker om pupper. Lurer på om jeg tilogmed innrømmer å ha små crush på venninners venninner. Jeg burde helt sikkert ha skjønt at jeg likte damer by now, men det er merkelig hvor blind man kan være. Jeg var fornøyd med å ha type, ergo var jeg heterofil. Ja, liksom.

2004:

Nå syns jeg at jeg begynner å ligne meg. Og jeg tror at jeg hadde begynt å kysse jenter nå. Sånn på ordentlig. Men jeg tror neppe jeg hadde uttalt ordene “Jeg er bifil” enda. På den annen side, er det egentlig så viktig? Jeg bare var, og var fornøyd med det.

2005:
Jeg kysser ei jente på russekortet mitt (skjønt, det var bestevenninna mi, og slett ikke sånn ment) og innrømmer ovenfor noen få utvalgte at jeg tror jeg er bifil. Først og fremst snakker jeg med dem som selv er skeive på et eller annet vis. Men jeg vet ikke helt om jeg tror på meg selv en gang, når jeg sier at jeg er noe annet enn hetero. For jeg kan rett og slett ikke se for meg å leve i et forhold med ei jente. Allikevel føler jeg åpenbart at jeg har noe på Gaysir å gjøre, for jeg oppretter profil her i løpet av vinteren. Men det sier jeg ikke til noen.

2006:

I løpet av dette året var det gjort. På dette bilder har jeg ganske nylig kommet ut av skapet, eller, jeg er vel ikke helt ute en gang. Jeg hadde i det minste fått meg dame, og var midt i prosessen med å sjokkere familie, venner og ekser med den spennende nyheten. Mange syntes det var vanskelig å svelge at jeg nå hadde kvinnelig kjæreste, samtidig som at mine tidligere forhold med menn slett ikke var løgner, men ekte forhold de også. Jeg vet ikke om pipa vitner om en sakte forvandling mot et mer lesbisk image?

2007:

Jeg var kjempelesbisk under skeive dager i 2007. Til sammenligning var årets skeive dager en småtrist og merkelig opplevelse, for jeg følte ikke at jeg hadde noe å feire. Jeg hadde jo ikke dame. Selvsagt var jeg helt på villspor da jeg følte nettopp det, men allikevel.

2008:

I 2008 skrev jeg bok om å ha sex med jenter. Det sier litt. Man kan bli heterofil av mindre. Jeg kunne ha slengt på et glossy pressebilde hvor jeg har blondeundertøy og nye extensions, men det kan dere finne her istedenfor. Sånn så jeg ihvertfall ut. Og hele dette året ble preget av Det Store Dame-Prosjektet, nemlig  Jenter som kommer.

2009:

Jeg har aldri hatt så draget på damene, hverken før eller siden. Det kan skyldes de nye chanel-brillene, men den ferske puleboka i hyllene er nok en mer sannsynlig forklaring. Gøy uansett, og sprøtt. Det ironiske er at jeg får meg type omtrent samtidig med bokutgivelsen, og jeg blir framstilt som en som er sammen med damer i media. Men det er greit. Det er jo helt riktig, begge deler.

2010:

Vel, det er nå. Jeg er samme dama som jeg alltid har vært. Og det er nok av ferske bilder av meg på bloggen, om du lurer på om jeg fremdeles ser helt lik ut. Igrunnen syns jeg at jeg gjør det.

Cecilie Kjensli er dama som kan sakene sine, og i helgen har hun feiret 10 år som sexpirator for det norske folk. (Sexpirator. Er det ikke en fantastisk tittel?)  Jeg var der, og kan skrive under på at det var tidenes fest. Jeg deler noen bilder med dere, og anbefaler også en titt på dagbladets artikkel, som tilogmed har video! Var du ikke der, kan du angre nå.

Cecilie hadde samlet representanter fra flere store leketøysprodusenter, og de fikk alle si noen ord på trappa utenfor. Gøy! Her er Cecilie sammen med representanten fra Tickler.

Dette er jentene som står bak min favorittdildo,  D1 fra Laid. Disse damene var innmari søte, hyggelige og morsomme. Og jeg har fått tatt en sniktitt på den vibrerende utgaven av D1, som er like rundt hjørnet. Og alle hjerter gleder seg.  Ja, og ser dere de kule t-skjortene de har på seg? De var snille nok til å gi meg en sånn en. Hva det står på den? “You’re so going to get Laid”. Kult, hva?

På stuebordet var det mye flott å se på og ta på. Produkter fra  Laid, Lelo, Fun Factory, Tickler og Magic Wand å fremme, slik at det var mulig å se godsakene i levende live. Det er tross alt noe ganske annet enn å se dem på et bilde.

Det beste med hele festen var alle de kule damene som var samlet. Her representert ved flotte Anniken Valstad, til venstre. Brilleslangen til høyre, er selvsagt undertegnede.  Ellers kan jeg nevne at Lise fra Manillusion troppet opp, det samme gjorde sjarmerende Caroline Andersen. Selv ankom jeg sammen med min kollega (eller sjef, heter det kanskje) fra Martinshop, Line, og hennes herlige venninne Tina. Vi hadde drukket vin og brukt god tid på å klistre øyevipper, krølle hår, sminke og skravle før vi ankom åstedet. Hvor lenge det er siden jeg har gjort noe sånt, er jeg faktisk ikke sikker på. Men man pleide da å gjøre seg klar til fest sammen før i tiden, den gang man var purung? Gøy var det ihvertfall. Det er ikke tvil om at det er artigere å pynte seg når man gjør det sammen.

Etter jente-vorspielet hos Cecilie, bar det til Fugazi. Og det var her kjærligheten virkelig begynte å florere. Det var mye godt humør, dansing på bordene, og kyss og klem.

Jeg fikk snakket med mange spennende, inspirerende  mennesker i løpet av kvelden, og jeg har bilder av (nesten) alle av dem. Men jeg avstår fra å legge ut bilder av hele gjestelista, og sier heller rett og slett at de var vakre og hyggelige alle sammen. Det er ingen overdrivelse engang.

Takk, Cecilie, for tidenes fest, og for at du samlet alle disse herlige damene sammen til fest. Og takk for at du er flott sexpirator, fortsett med det!

Noen ganger ser jeg ting  ikke klarer å la være å kjøpe. Som regel er  det ubrukelig undertøy og bøker med pene utsider. Andre ganger er det andre ting. I dag var det intet mindre enn grønn gugge. Zombie-blod i pose, rett og slett. Hvor jeg kjøpte godsakene? Her, såklart. Om det var godt? Ja, faktisk. Men mest gøy. Og litt ekkelt også. Gah.

En god serie kan ikke sees for ofte. Det er derfor jeg ser Twin Peaks, en av mine absolutte favorittserier, enda en gang. Det er en grunn til med i bildet også, det kommer jeg tilbake til i neste virkelighetsfluktsinnlegg.  Uansett, jeg elsker Twin Peaks. Og hver gang jeg ser den, oppdager jeg det samme, nemlig at det finnes et TP-sitat for enhver anledning. Kanskje det får bli mitt neste, litt ambisiøse bloggpostprosjekt?

Et godt spill kan ikke spilles for ofte heller. Så jeg fant det for godt å gyve løs på Resident Evil 5 enda en gang, jeg. Dæven, så artig! Og jeg, som egentlig ikke liker å streve med noe som helst, syns bare det er enda morsommere å spille når jeg vet hva jeg skal gjøre, og begynner å virkelig få tak på det. Siden jeg er klønete, irriterer jeg meg av og til over at jeg knoter med å styre på en hensiktsmessig måte, og jeg skal innrømme at jeg knoter mer enn vanlig når jeg spiller RE5. Hvorfor, vet jeg ikke. Som vanlig hjelper det å sette alle kontrollsettinger på inverted. Av en eller annen grunn virker hjernen min feil vei, slik at opp blir ned og omvendt.

Som alternativ zombie-forlystelse, har jeg testet Left for dead 2 ganske nøye. Det er ikke like morsomt, om jeg må få si det selv. Men LFD  har endel lyspunkter jeg setter stor pris på. For eksempel den helt herlige hardcore hillbilly-sekvensen hvor du meier ned dauinger, med en gitar, på en scene, under en rockekonsert, med pyro og det hele. Ohoi. Stemningen steg rett og slett til uante høyder hjemme i stua. Jeg kunne også kjenne et lite, men ganske tydelig stikk av lykke hver gang jeg klarte å plukke opp en motorsag.

(Og når vi først snakker om zombier: Trenger jeg å nevne at undertegnede setter Braindead og Evil Dead-triologien skyhøyt? Mmmm.)

Vi skulle ikke spise ute i dag, men så så vi henne. Hun sto ved inngangen, med et pent, lite servitørforkle på seg. Ja, og så hadde hun verdens største, peneste smil. Det var liksom ikke mer å si om den saken, planene ble forandret uten et ord, og vi gikk inn. Han snublet, og skled i støvsugerstilling inn av døra, med meg på slep. Hun bare smilte enda større, og ønsket oss velkommen. Så sto vi der da, side om side, som to siklende fjortisgutter som nettopp har fått øye på et par kvinnebrøst for sånn cirka aller første gang. Hun smilte fremdeles, som om denslags reaksjon på hennes fremtoning var helt dagligdags (det skulle ikke forundre meg). “Si det da”, hvisket  han, og dultet i meg. “Si hva da?” hveste jeg tilbake. “Bare si det”, var svaret jeg fikk. Så jeg sa: “Vi skal spise. Mat. To. Vi er to stykker.”  Steike, jeg er sjarmerende. Og hvilke talegaver jeg har! Ikke rart at damene faller som fluer når jeg setter i gang.

For å gjøre en lang historie kort: Hun er helt sikkert byens deiligste servitør. Og restauranten hun jobber på, er utvilsomt byens verste. Men rakkern, hva gjør vel det. Vi led oss igjennom ihjelsaltet salat, gummibiff, og brent kaffe. Og siden hun strøk oss over skuldrene på en innmari hyggelig måte hver gang hun ga oss påfyll, drakk vi enda  mere brent kaffe. Det er uten tvil det verste måltidet jeg har betalt for i hele mitt liv, smaksmessig. Og det sier ikke så rent lite, jeg har vært på busstur til Tsjekkia. Men denne gangen gjorde det slett ingen ting, for smaksløkene ble lammet av de runde formene, det hvite colgate-smilet, de elegante hendene og den lille bevegelsen hun gjorde hver gang hun kastet håret bakover. Så hva gjør det da, at magen vrenger seg og prøver å trykke alt av mageinnhold opp der det kom fra, når man har noe helt guddommelig i servitriseuniform å se på?

I morgen drar jeg helt sikker tilbake. Og kjøper is. For det kan vel tullebukkene på kjøkkenet umulig klare å rote til?

Dette er ingen måte å tilbringe en sval sommerkveld på.  På med de nye skoene, fyll opp termokoppen, og få baken ut av huset.

“Kan du ikke heller legge meg til på facebook, eller følge meg på twitter? Evnt kan vi prates på msn, hvis du fremdeles driver med sånt.”

Hvordan ble jeg ei sånn nettugle?