Maren Kristiane

Jeg regner med at dere ser at jeg har polkadots på neglene?  Jeg er virkelig i siget, så nå tar jeg tærne også. Polkapower!

Noen dager våkner jeg og kjenner at jeg er på helt feil spor i livet.

Jeg har en kalender hengende foran sengen. For hver måned som kommer får jeg en ny dame med operasjonspupper å våkne til, og det er forsåvidt uproblematisk. Det er rutenettet under som gir meg dårlige morgener. Der har jeg nemlig markert med streng, rød tusj, alt jeg har i vente i form av oppgaver som må utføres, frister som må rekkes og telefoner som må tas. Lettere inspirert av min listomane venninne Virrvarr, er strategiske checkpoints i huset dekket av to-do-lister, å-gjøre-lister, å-huske-lister, å-skrive-lister og andre lister, slik at det er umulig å unngå dem. På kjøleskapet. Ved vannkokeren. På speilet. Over dorullen. Og jeg tenker ikke engang å begynne å beskrive skrivebordet mitt. Denne konstante strømmen av påståelige påminnelser om at jeg alltid har noe å gjøre, og aldri kan sette meg ned i sofaen som en lat slask og senke hjernefrekvensen ned til grønnsaknivå mens jeg passivt konsumerer god eller mindre god underholdning med god samvittighet, fører ikke til så rent lite stress. Å-gjøre-lister er helt unyttige. Det eneste de gjør er å roe deg ned mens du skriver dem, som om du har kommet deg bittelitt nærmere målet når du har fått det ned på en post-it. Lureri. I morgen, når du ser den dumme lista hengende på kjøkkenet, kommer du til å følge deg så stresset at du blir nødt til å skrive en liste til. (Rehab, anyone?)

På slike morgener føler jeg meg lurt. Skribent, liksom. Stas å leve av å skrive, ja. Det blir nok flott. Og goshameg så heldig jeg er som får drive med det jeg liker! Noen dager føler jeg meg slett ikke heldig i det hele tatt. Og ja, jeg vet at det er dårlig chi (eller hva det enn kalles) å henge en masete kalender med store pupper på midt i mitt eget synsfelt om morgenen, og tapetsere leiligheten med neongule klistrelapper. Heldigvis er det bare noen dager nå og da det føles ugreit. Og det er selvfølgelig de dagene jeg har dårlig tid, er på etterskudd og/eller er helt tom for inspirasjon. Heldigvis er det mulig å redde slike dager også.

Det finnes en liten oase rett nede i gata, der det ikke henger to-do-lister på veggene, der ingen datamaskiner lyser med tomme word-dokumenter og søte, svenske jenter lage kaffe i store bøtter, som man kan forskanse seg med i et hjørne mens man betrakter verden med rødkantete øyne. Det finnes stikkontakter, slik at jeg kan sette datasnadden i veggen og slåss mot det tomme word-dokumentet, om jeg gidder. Men det gidder jeg ikke. På slike dager er jeg “strictly paper”, som min britiske litteraturforeleser proklamerte at han var en morgen på Blindern (og dermed satte han i gang en hel liten kjemisk reaksjon i meg som minnet kraftig om forelskelse, for selv om jeg er glad i datamaskinen min, er det få ting jeg setter mer pris på enn ting som er “strictly paper”). Etter en bøtte med kaffe, eller kanskje to, litt sjøutsikt og lukten av bakevarer, pleier ting å komme på gli igjen. Da kan jeg driste meg til å notere litt i skriveboka, og plutselig kjenner jeg at jeg er på riktig vei igjen. For sannheten er at jeg elsker å skrive. Og neste morgen, når jeg våkner, gjør det ikke noe at silikondamen på veggen forteller at jeg skal ha et visst anntall sider skrevet ferdig til i dag. Fordi det har jeg. I en liten notatbok med kaffesøl på.

Her er hva jeg har flyktet inn i, i det siste:

Jeg sørger over at det ikke dukker opp flere episoder av Terminator- the Sarah Connor chronicles. Jeg hadde jo akkurat begynt å virkelig engasjere meg! Dessuten er Sarah Connor søt, jente-terminatoren er ultrasøt, og Shirley Manson dukker stadig opp og ser fierce ut. Og hør, så stilig soundtrack! Signert frøken Manson, selvsagt.  Jeg har skjønt at jeg ikke er alene om å ønske meg flere episoder av denne serien, men det ser ikke ut til at det blir noe av. Synd. Jeg har trøstet meg med å se de gamle episodene om igjen.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er glad i nynorsk. Det har ikke hindret meg i å lese So long, Marianne – ei kjærleikshistorie. Jeg tillot meg selv drømme meg skikkelig bort i skildringene av kunstnerlivet på den greske øya Hydra. Språket virket på meg som påfallende objektivt og lite romantisk, lurt igrunnen, da står man rimelig fritt til selv å bestemme seg for hva man synes om menneskene i boka og de valgene de tar. Ja, og så er det stor stas å få lese litt insideinformasjon om Leonard Cohen, må vite!

Jeg klarte å kjøre meg fast i et supersøtt spill. Mini Ninjas og jeg har slått ihjel endel timer i det siste, gjerne midt på natten og utover i de små timer. Nå gleder meg meg til denne! Folk som kan sakene sine skryter dette spillet opp i skyene, og sier at det er en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie. Jeg er solgt, og kommer til å skrive et langt, opprørt blogginnlegg om jeg blir skuffet.

Åh, kjære vene.  Jeg klarer ikke slutte å se/høre på denne:

Jeg ble så inspirert av å gjesteblogge for Ask for answers, at jeg  ble nødt til å skrive litt om skriving.  Jeg bryr meg ikke om at jeg høres ut som en eksentrisk skrulle. Det er mitt rett som skapende, skrivende menneske. Rett og slett.

Vær vrang – hvis du er det

Nå høres jeg sikkert veldig snodig ut, men jeg klarer ikke å skrive på hvasomhelst eller med hvasomhelst. Min erfaring er at mange andre som skriver også har det sånn. Hvis jeg skal skrive på pc, er jeg mest inspirert i wordpress. Jess, jeg kladder i wordpress. Så kan jeg heller klippe og lime inn i word etterpå når jeg skal redigere mer, men jeg merker det går tregere med en gang. Tilogmed wordpad er mer inspirerende enn word for meg. Hvilken pc jeg sitter ved er også veldig viktig. Nå som min gamle datamaskin har begynt å ta kvelden, leter jeg etter en ny som kan appelere til meg. Det er ikke enkelt, skal jeg si deg. Jeg ønsker meg en laptop med en sånt island-style-tastatur, eller hva det heter. Jeg mistenker at det kan funke for meg.

Jeg fungerer aller, aller best på papir.  Jeg tror det har noe å gjøre med at ikke alle ord og tanker kan beskrives med Times New Roman og halvannen linjeavstand, ihvertfall ikke mens de er helt ferske. Da trenger jeg å drodle, lage piler, skrive ord i små klynger og paranteser og drodle litt mer for å få ned hva jeg mener. Det kan du ikke gjøre på en datamaskin (Ihvertfall ikke i word. Fnys). Aller best fungerer det å skrive i en tykk bok med a5-format og smårutete ark, med en tynn, litt hard trykkblyant. På andreplass kommer steinerskolens fantastiske silkebøker, de tykke, gule i stående a4-format (som jeg desverre begynner å gå tom for. Panikk!), og en 0,7-kulepenn som lager tykke, sorte, våte streker. Førstnevnte egner seg til artikler, blogginnlegg, noveller og anmeldelser. Sistnevnte til dikt, tegneserier, historier for barn, og snodige historier. Spør meg ikke hvorfor. Sånn er det bare.

Når jeg virkelig kjenner jeg mangler inspirasjon, tar jeg med meg min smårutete a5 og setter meg på en helt spesiell kafe, der lyset, stemningen, utsikten og den digre bøtta med kaffe er helt riktig. Det har hendt at jeg har begynt å grine fordi bordet “mitt” (og plan b bordet også!) var opptatt, og jeg hadde en deadline å rekke.

Jeg kjenner dem som kun kan skrive i en moleskine-notatblokk. Noen funker best i lilla, andre utendørs med en nyspisset blyant. Noen er mest effektive i sitt eget arbeidshjørne, som de bruker kun til skriving og intet annet. Noen trenger urtete og dempet bakbrunnsmusikk. Noen fungerer omtrent like bra uansett. Bra for dem.

Poenget mitt er at vi alle har noen faktorer som gjør at inspirasjonen og arbeidslysten kommer litt lettere. Slike triggere er en kjemperessurs.  Dette var litt om mine. Hva er dine? Har du funnet dem?

“Nothing tastes as good as skinny feels?”

Filthy lies.

(Jess, det er sommer. Og is smaker best rett fra boksen.)

Skjønne, vakre Ulrikke har en blogg som alltid inspirerer meg og får meg i godt humør. Gjett om jeg syns det er stas å få gjesteblogge hos henne? Les innlegget mitt om prosessen bak Jenter som kommer her, og sjekk ellers ut Ask for answers.

Jeg foreslår at du skaffer deg siste nummer av Blikk, slik at du kan lese noen herlige, skitne historier om hvor folk har hatt sex,  sånn bortsett fra i senga. La deg inspirere. Ut i skogen, opp i trærne.

Jeg fant et slideshow jeg lagde for noen år tilbake.  Jammen var jeg skummel! Jeg prøvde, ihvertfall.

Klikk på bildet, så får du se:

Dette er sideflesket mitt. Gjett hva jeg har gjort?