Maren Kristiane

Det var jo ingen overraskelse at jeg likte Alan Wake. Jeg ble fortalt at det var en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie, og at jeg helt sikkert kom til å elske hele greia, jeg som liker mysterier. De søte guttene i spillbutikken var fra seg av begeistring, og solgte meg en superduperutgave av spillet. Dermed fikk jeg både spill, soundtrack og en bok jeg kunne kose meg med på bussen. Ja, for Alan Wake er en hel pakke av underholdning. Det er spill, bok og snasne miniepisoder. (Det er mere spill på vei også.) Jeg er en sånn som syns det er spennende å virkelig sette meg inn i handling og karakterer, å tenke “aaaha, åååja”, når hittil ukjente detaljer avsløres, så det passet helt ypperlig.

Nå har jeg spilt igjennom hele greia, og jeg elsker det litt, rett og slett. Jeg syns ikke det var  særlig skummelt, selv om jeg klarte å bli både svett, oppjaget  og stressa mange ganger. Det er mye løping i skogen, og omgivelsene ser fantastiske ut. En visuell fryd, rett og slett. Etter at jeg fikk taket på å lyse på slemmingene med lommelykt før jeg fyrte av et skudd eller to (puh), begynte ting å gå riktig så bra. Det er stress, og hvis du er som meg, er refleksen din å trykke vilt, sparke med beina, trykke enda hardere og fortere på enda flere knapper og remje ukvemsord til skjermen din. Det funker i Tekken, men ikke her. Her må du forholde deg rolig, lyse på kjipingene til mørket hans er borte, og så kan du skyte. Pust rolig. Da jeg skjønte at noen ganger er det bedre å løpe for livet enn å bli stående å slåss, gikk det enda bedre. Jeg fikk også gjenopplevd et gammelt barndomsmareritt, å bli jaget av en løpsk og sint skurtresker i mørket. Det var akkurat så skummelt som jeg hadde trodd.

Alan Wake og Twin Peaks er en helt egen historie. Til å begynne med så jeg etter likheter hele tiden. Tømmer. Skumle vifter i taket. En diner, med tilhørende servitriser (og enda mye mer). Da jeg så miniserien som hører til, Bright Falls, tenkte jeg at dette måtte jo være en ren TP-hyllest. Se selv, så skjønner du hva jeg mener.

Da jeg skrev om Left 4 Dead 2 i forrige fluktforsøkinnlegg, nevnte jeg en herlig hillbilly-sekvens, der man fikk meie ned folk på en scene, under en konsert, med pyro og det hele. Gjett om lykken var stor da det viste seg at Alan Wake har en tilsvarende sekvens. Oh yes!

Konklusjonen blir at jeg anbefaler Alan Wake på det varmeste. Jeg hadde det rasende festlig gjennom hele spillet, og valgte x-boxen min fremfor søvn flere ganger mens jeg holdt på. Jeg har pådratt meg en irriterende vane, dog. I andre spill (og i det virkelige liv, haha) har jeg fått det med å stille meg under gatelykter, og føle meg helt trygg der. Desverre fortsetter slemmingene å ete på deg, også under gatelyset, i alle andre spill. Og i virkeligheten også.

En god serie kan ikke sees for ofte. Det er derfor jeg ser Twin Peaks, en av mine absolutte favorittserier, enda en gang. Det er en grunn til med i bildet også, det kommer jeg tilbake til i neste virkelighetsfluktsinnlegg.  Uansett, jeg elsker Twin Peaks. Og hver gang jeg ser den, oppdager jeg det samme, nemlig at det finnes et TP-sitat for enhver anledning. Kanskje det får bli mitt neste, litt ambisiøse bloggpostprosjekt?

Et godt spill kan ikke spilles for ofte heller. Så jeg fant det for godt å gyve løs på Resident Evil 5 enda en gang, jeg. Dæven, så artig! Og jeg, som egentlig ikke liker å streve med noe som helst, syns bare det er enda morsommere å spille når jeg vet hva jeg skal gjøre, og begynner å virkelig få tak på det. Siden jeg er klønete, irriterer jeg meg av og til over at jeg knoter med å styre på en hensiktsmessig måte, og jeg skal innrømme at jeg knoter mer enn vanlig når jeg spiller RE5. Hvorfor, vet jeg ikke. Som vanlig hjelper det å sette alle kontrollsettinger på inverted. Av en eller annen grunn virker hjernen min feil vei, slik at opp blir ned og omvendt.

Som alternativ zombie-forlystelse, har jeg testet Left for dead 2 ganske nøye. Det er ikke like morsomt, om jeg må få si det selv. Men LFD  har endel lyspunkter jeg setter stor pris på. For eksempel den helt herlige hardcore hillbilly-sekvensen hvor du meier ned dauinger, med en gitar, på en scene, under en rockekonsert, med pyro og det hele. Ohoi. Stemningen steg rett og slett til uante høyder hjemme i stua. Jeg kunne også kjenne et lite, men ganske tydelig stikk av lykke hver gang jeg klarte å plukke opp en motorsag.

(Og når vi først snakker om zombier: Trenger jeg å nevne at undertegnede setter Braindead og Evil Dead-triologien skyhøyt? Mmmm.)

Her er hva jeg har flyktet inn i, i det siste:

Jeg sørger over at det ikke dukker opp flere episoder av Terminator- the Sarah Connor chronicles. Jeg hadde jo akkurat begynt å virkelig engasjere meg! Dessuten er Sarah Connor søt, jente-terminatoren er ultrasøt, og Shirley Manson dukker stadig opp og ser fierce ut. Og hør, så stilig soundtrack! Signert frøken Manson, selvsagt.  Jeg har skjønt at jeg ikke er alene om å ønske meg flere episoder av denne serien, men det ser ikke ut til at det blir noe av. Synd. Jeg har trøstet meg med å se de gamle episodene om igjen.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er glad i nynorsk. Det har ikke hindret meg i å lese So long, Marianne – ei kjærleikshistorie. Jeg tillot meg selv drømme meg skikkelig bort i skildringene av kunstnerlivet på den greske øya Hydra. Språket virket på meg som påfallende objektivt og lite romantisk, lurt igrunnen, da står man rimelig fritt til selv å bestemme seg for hva man synes om menneskene i boka og de valgene de tar. Ja, og så er det stor stas å få lese litt insideinformasjon om Leonard Cohen, må vite!

Jeg klarte å kjøre meg fast i et supersøtt spill. Mini Ninjas og jeg har slått ihjel endel timer i det siste, gjerne midt på natten og utover i de små timer. Nå gleder meg meg til denne! Folk som kan sakene sine skryter dette spillet opp i skyene, og sier at det er en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie. Jeg er solgt, og kommer til å skrive et langt, opprørt blogginnlegg om jeg blir skuffet.

Dette er sideflesket mitt. Gjett hva jeg har gjort?

Jeg er veldig glad i frisøren min. Jeg håper du er like glad i din også. Om du ikke synes at din frisør er den beste i verden, så bør du vel strengt tatt fortsette å lete. Nå kommer jeg rett fra et besøk hos min, og jeg kjenner at joda, hun (eller de, for salongen har jo flere flinke damer) er nok aller best.

Jeg har lagt min elsk på BalanZera, som er en økologisk frisørsalong. Hva er vitsen med en økologisk frisørsalong, spør du? Vel, jeg merker en helt tydelig og veldig behagelig forskjell. Etter noen timer i stolen, med fargebehandling, vasking, klipping, kuring, fotbading og fiksing, føler jeg meg veldig oppkvikket. Slik har det ikke alltid vært. Det å få farget etterveksten for eksempel, har pleid å være litt problematisk. Ja, selvfølgelig føler jeg meg fin med nyfarget hår uansett. Men nå er det slutt på å kjenne seg tung i hodet etter å ha sittet innhyllet i en sky av kjemikalier, og det er slutt på hår som blir slitt og trist av å bli farget om og om igjen. Jeg er ikke lenger rød i kinnene, kløende i hodebunnen og trøtt etter noen timer i salongen, og  jeg er rimelig sikker på at dette først og fremst kommer av at hårfargen de bruker hos BalanZera er mye bedre for meg. Og da sikkert mye bedre for resten av verden, for miljøet og alt det der også. Jeg har spurt frisøren min om hva slags teknologi det er snakk om, som gir en  fin og holdbar hårfarge uten at den kjennes så sterk og slem ut. Jeg fikk et godt svar, og jeg kunne sikkert ha prøvd meg på å gjenfortelle. Men det tør jeg ikke. Faktum er at det funker som en drøm, og både håret mitt og resten av meg blir mye blidere. BalanZera fører også John Masters Organics, som er et merke jeg er veldig glad i. Blant annet har de verdens mest velduftende bodylotion.

I dag har jeg fått klippet, kuret og farget håret. Jeg har også fått fotbad, deilig hodebunnsmassasje og økologisk te og frukt. Jeg har fått slappet av noe helt intenst i en  behagelig, nesten meditativ atomsfære. Hele pakka kostet meg rundt 1500 kroner, og det er slett ikke verst. Særlig ikke når jeg ble fin i tillegg.  Og det var verdens søteste frisør som gjorde det også. Blir det bedre? I think not. Og jeg har funnet frisørsalongen i mitt liv.

“Denne mååå du bare prøve! Det er kanskje den beste g-punktsstaven jeg har vært borti, ja, kanskje den beste i hele verden!”

Sjefen sjøl (Line, som styrer og steller over byens lekreste voksenbutikk, Martinshop) var solgt, overbevist og dypt engasjert. Jeg stoler på henne, men ikke så mye at jeg bare tar henne på ordet. Jeg har testet to produkter fra norske Laid, og avlegger rapport her.

(Forøvrig skulle det vise seg at godeste Line ikke akkurat var helt på jordet.)

En “gammel” storfavoritt, nå oppladbar (det vil si uten ledning), med silikonhode og, sist men ikke minst, i min yndlingsfarge, lilla! Fremdeles superkraftig og effektiv, og mye penere enn originalen. Ikke at jeg hiver ut den hvite og oransje med det første allikevel, men min nye lilla Magic Wand får fast plass i lekekassa uansett. Takk til Cecilie Kjensli, som skjønner akkurat hva jeg trenger.

Dette ble mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg skulle lage en topp 3  med mine beste pornoopplevelser fra 2009. Det skulle vise seg å være umulig. Først og fremst fordi det var flere enn tre filmer jeg likte godt i fjor, og også fordi jeg nylig har hatt minst to knakende gode pornoopplevelser som jeg føler for å dele, og de kom godt inne i 2010. Så dermed forandrer vi konseptet fra de tre beste i 2009, til de 10 beste for meg, akkurat nå.

Here goes:

1 – Dogworld I & II

Tøffe, røffe og harde filmer, i pen, stilig, lekker og kul innpakning. For meg er disse så tett opptil en fullverdig filmopplevelse du kan komme med en pornofilm, og hvis du ikke lar deg skremme av litt hardhendt håndtering, er disse absolutt å anbefale.

2 – Pure

Basert på en sann og historie, og også ganske hard og tøff.  Og innmari bra!

3 – Five hot stories for her

Fem kortfilmer, laget for kvinner. Noe for enhver smak, altså. Pen å se på, sexy, stilig og underholdende. Og selv om den er laget for kvinner, betyr ikke det at den ikke er porno, eller at den ikke passer for menn også. Så er det sagt.

4 - The Doll Underground

Sexen her er ikke den beste jeg har sett på film, men hva gjør vel det, når konseptet er så herlig? Undergrunns-Lolitaer som trommer sammen til kamp mot samfunnet, hvor stas  er ikke det?

5 – The Gift

Denne anbefaler jeg ofte til par om leter etter en fim de kan se sammen. En klassiker, og med god grunn.

6 – En Kvinnes Fantasier

Om du takler litt corny svorsk, og overdrevne porno-klisjeer, så er denne morsom. Caroline Andersen er kanskje min favoritt-blondine, hun er så herlig gjennomført porno, og det ser virkelig ut som om hun elsker det hun driver med. Jeg har skrevet om hennes helt egen pornofilm også,  her!

7 – Strap-on Motel

Fordi skikkelige dykes er ultrakult, og fordi denne filmen er noe helt annet, noe helt for seg selv. Rett og slett.

8 – Accidental Hooker

Sjarmerende film med en morsom tvist på slutten.

9 – Stoya – Perfect Picture

Fordi Stoya er heit. Enkelt og greit.

10 – Way of the dragon

Klassisk glossy porno, ingen historie, men pene bilder. Bakgrunnsporno, rett og slett. Og det ser pent ut.

Jeg får all min porno fra Martinshop, men mange av disse er enkle å få tak i andre steder også. Det er mange storfilmer (og småfilmer) jeg har lyst til å se fremover, og jeg skal gi tilbakemeldinger når jeg har sett noe jeg liker.

Jeg leser en del kosmetikkblogger, og ser at folk får så ørene flagrer når de tester og skriver omtaler av produkter. Det er sikkert ikke noe bedre med sexleketøy tenker jeg, så derfor skal jeg være føre var og gjøre et par ting klinkende klart:

- Det meste jeg tester har jeg fått gratis, men jeg får ikke betalt for å teste det.

- Noen ganger skriver jeg om ting jeg har kjøpt selv også.

- Når jeg skriver om noe jeg har kjøpt selv, lenker jeg til de første og beste som dukker opp når jeg googler produktet.

- Når jeg har fått noe gratis, har jeg gått med på å teste det, skrive om det, og lenke til dem som ga meg det. Jeg har ikke gått med på å skryte av noe jeg ikke liker, og det kommer jeg ikke til å gjøre heller.

Jeg har testet Sqweel. Les om det her!