Jeg har lest Sauejakten av Haruki Murakami.

Det tok litt tid før jeg ble tilgjengelig for verden igjen, gitt. Det er igrunnen ren rutine hver gang jeg leser en Murakami-bok. Og dette er min absolutte favoritt så langt. Den er spennende, snodig, morsom, og til tider helt syre. Jeg elsker bøker som man bare kan forsvinne inn i.

Nå gleder jeg meg til å begynne på IQ84. Har noen lest den? Er det noe vits i å ha så høye forventninger som jeg har?

Så hva skal en stakkars jente gjøre da? Jo, felle et par tårer og henvende seg til butikken hun jobber i. Det var det helt tomt for magic  massager. Men det henger en fairy der. Den ser slik ut:

Den ligner faktisk veldig på en magic massager, og det er åpenbart at de har samme bruksområde. Det er visst opplest og vedtatt at fairy’en er den kraftigste, men det kan umulig være snakk om store forskjellen.  Jeg liker den godt. Like godt som min gamle, som nå er i søpla? Nja, jeg vet ikke. Fairy har kanskje noe kraftigere vibrasjoner, men de føles ikke like dype, mer “ullne”, på en måte. Dessuten er hodet større, og i litt hard plast. Det gjør at jeg føler at jeg ikke kommer like godt til, om du skjønner hvor jeg vil hen. Det er kanskje det største minuset med denne. Det største plusset, er at den isteden for de to hakkene som magic massager har, har et hjul og trinnløs vibrasjon. Som gjør at du kan skru opp og ned, og slippe å velge mellom to forskjellige styrker. Det liker jeg veldig godt! Den blir jo mye morsommere å leke med da.

Så liker jeg den?

Ja, veldig godt.

Er den bedre enn gode, gamle magic massager?

Nei. Men det er bare så vidt!

Det finnes to typer ticklers: De “vanlige” ticklerne, i liten, hendig størrelse, som kom først. I tillegg harPowerticklers kommet til, de er større, kraftigere og har flere funksjoner. Jeg testet den lille gule tickleren, og sånn ser den ut:

Denne søtsaken skrur man på ved å trykke under, og man skrur den av på samme måte. Både batteri og “fot” til å sette den på hylla følger med. Hurra! De er i silikon (trygge og fine med andre ord) og har en silkemyk og god overflate.

Den gjør nettopp det den sier den skal gjøre, den kiler. Powerticklerne er endel kraftigere enn småsøsknene sine, som nok passer best for dem som ikke liker så brutale vibrasjoner.

Slik ser herligheten ut:

Er den ikke fin?

Og så stor er den.

Selvsagt kommer den med masse forskjellige programmer og pulseringer. Spør du meg er pulseringer oppskrytt. Motsi meg gjerne hvis du er uenig, men jeg foretrekker gode, gammeldagse vibrasjoner. Og det har den, kraftige sådanne også, hvis du vil.

Ny favoritt, rett og slett.

Etter en heidundranes omtale i Trekant, har Sqweel blitt Norges mest populære sexleketøy. Det er ihvertfall mitt inntrykk. Jeg får stadig henvendelser, både når jeg er på jobb i butikken og ellers, om denne dingsen. Så jeg sier det i plenum:  Jeg skrev en omtale av den for en stund siden, den finner du her. Når folk spør, sier jeg at ja, jeg anbefaler den. Den er ikke en quick-fix-orgasmemaskin slik som for eksempel denne, den er heller en deilig kose-maskin, eller forspill-maskin om du vil, for de gangene du har litt tid på deg.

En av de tingene som er mest interessant med denne, er at den gir en helt annen følelse enn en vibrator. Klart, det finnes millioner av vibratorer, og de har alle forskjellige kvaliteter. Men denne gir som sagt en helt annen opplevelse. Om det føles bedre enn en vibrator eller ikke, vil det nok være bred uenighet om. Men jeg setter pris på nytenking, og alternativer til durende greier. Selv om jeg er glad i greier som durer, altså.

Sqweel pleide å være en kuriositet jeg viste frem under foredrag og i butikken, som folk gjerne fniste vilt av, og ga seg over ved tanken på at noen kunne finne på å lage noe så corny. Nå vet alle hva det er når jeg drar fram den rare, svarte boksen.

Og sånn helt på tampen: Hvis du har tenkt å kjøpe denne til jul til dama di, eller til deg selv, så bør du få ut fingeren. For jeg tror nemlig ikke du er alene om det.

Nå skal man ikke skue hunden på hårene, eller dømme pornoen på coveret. Men vet du hva? Jeg syns denne filmen er ganske strålende. Selv om den har litt flere sugejobber enn jeg syns er nødvendig. Det kan jeg leve med. Jeg har skjønt at porno lages først og fremst for menn, og at de elsker sånt. (Ikke at jeg har noe i mot suging. Det er bare begrenset hvor mange blowjobscener jeg trenger i en og samme film.) Uansett, Enter the Peepshow har opptil flere damer jeg syns er slående flotte (blant annet Sasha Grey, som er en av de tøffeste pornodamene jeg vet om!). Alternativdamer, altså. Goth/rockabilly/punk-damer med piercinger og attitude. Stas. Og kule kostymer, kule kulisser, kult konsept, rett og slett. Filmen er nemlig akkurat sånn som coveret indikerer. Litt som en burlesk syretrip med bra damer, bondage, sverdslukere (Ja, sverdslukeren er med i deepthroath-scenen, selvfølgelig) og kåte klovner. I like.

Som vanlig har jeg fått pornoen min fra Martinshop.

Så joda, jeg anbefaler denne også, som den myke (men like fullt pornografiske) varianten av Five hot stories for her. Som vanlig får jeg pornoen min fra Martinshop. (Det er ikke så rart. Jeg jobber der.)

Det var jo ingen overraskelse at jeg likte Alan Wake. Jeg ble fortalt at det var en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie, og at jeg helt sikkert kom til å elske hele greia, jeg som liker mysterier. De søte guttene i spillbutikken var fra seg av begeistring, og solgte meg en superduperutgave av spillet. Dermed fikk jeg både spill, soundtrack og en bok jeg kunne kose meg med på bussen. Ja, for Alan Wake er en hel pakke av underholdning. Det er spill, bok og snasne miniepisoder. (Det er mere spill på vei også.) Jeg er en sånn som syns det er spennende å virkelig sette meg inn i handling og karakterer, å tenke “aaaha, åååja”, når hittil ukjente detaljer avsløres, så det passet helt ypperlig.

Nå har jeg spilt igjennom hele greia, og jeg elsker det litt, rett og slett. Jeg syns ikke det var  særlig skummelt, selv om jeg klarte å bli både svett, oppjaget  og stressa mange ganger. Det er mye løping i skogen, og omgivelsene ser fantastiske ut. En visuell fryd, rett og slett. Etter at jeg fikk taket på å lyse på slemmingene med lommelykt før jeg fyrte av et skudd eller to (puh), begynte ting å gå riktig så bra. Det er stress, og hvis du er som meg, er refleksen din å trykke vilt, sparke med beina, trykke enda hardere og fortere på enda flere knapper og remje ukvemsord til skjermen din. Det funker i Tekken, men ikke her. Her må du forholde deg rolig, lyse på kjipingene til mørket hans er borte, og så kan du skyte. Pust rolig. Da jeg skjønte at noen ganger er det bedre å løpe for livet enn å bli stående å slåss, gikk det enda bedre. Jeg fikk også gjenopplevd et gammelt barndomsmareritt, å bli jaget av en løpsk og sint skurtresker i mørket. Det var akkurat så skummelt som jeg hadde trodd.

Alan Wake og Twin Peaks er en helt egen historie. Til å begynne med så jeg etter likheter hele tiden. Tømmer. Skumle vifter i taket. En diner, med tilhørende servitriser (og enda mye mer). Da jeg så miniserien som hører til, Bright Falls, tenkte jeg at dette måtte jo være en ren TP-hyllest. Se selv, så skjønner du hva jeg mener.

Da jeg skrev om Left 4 Dead 2 i forrige fluktforsøkinnlegg, nevnte jeg en herlig hillbilly-sekvens, der man fikk meie ned folk på en scene, under en konsert, med pyro og det hele. Gjett om lykken var stor da det viste seg at Alan Wake har en tilsvarende sekvens. Oh yes!

Konklusjonen blir at jeg anbefaler Alan Wake på det varmeste. Jeg hadde det rasende festlig gjennom hele spillet, og valgte x-boxen min fremfor søvn flere ganger mens jeg holdt på. Jeg har pådratt meg en irriterende vane, dog. I andre spill (og i det virkelige liv, haha) har jeg fått det med å stille meg under gatelykter, og føle meg helt trygg der. Desverre fortsetter slemmingene å ete på deg, også under gatelyset, i alle andre spill. Og i virkeligheten også.

En god serie kan ikke sees for ofte. Det er derfor jeg ser Twin Peaks, en av mine absolutte favorittserier, enda en gang. Det er en grunn til med i bildet også, det kommer jeg tilbake til i neste virkelighetsfluktsinnlegg.  Uansett, jeg elsker Twin Peaks. Og hver gang jeg ser den, oppdager jeg det samme, nemlig at det finnes et TP-sitat for enhver anledning. Kanskje det får bli mitt neste, litt ambisiøse bloggpostprosjekt?

Et godt spill kan ikke spilles for ofte heller. Så jeg fant det for godt å gyve løs på Resident Evil 5 enda en gang, jeg. Dæven, så artig! Og jeg, som egentlig ikke liker å streve med noe som helst, syns bare det er enda morsommere å spille når jeg vet hva jeg skal gjøre, og begynner å virkelig få tak på det. Siden jeg er klønete, irriterer jeg meg av og til over at jeg knoter med å styre på en hensiktsmessig måte, og jeg skal innrømme at jeg knoter mer enn vanlig når jeg spiller RE5. Hvorfor, vet jeg ikke. Som vanlig hjelper det å sette alle kontrollsettinger på inverted. Av en eller annen grunn virker hjernen min feil vei, slik at opp blir ned og omvendt.

Som alternativ zombie-forlystelse, har jeg testet Left for dead 2 ganske nøye. Det er ikke like morsomt, om jeg må få si det selv. Men LFD  har endel lyspunkter jeg setter stor pris på. For eksempel den helt herlige hardcore hillbilly-sekvensen hvor du meier ned dauinger, med en gitar, på en scene, under en rockekonsert, med pyro og det hele. Ohoi. Stemningen steg rett og slett til uante høyder hjemme i stua. Jeg kunne også kjenne et lite, men ganske tydelig stikk av lykke hver gang jeg klarte å plukke opp en motorsag.

(Og når vi først snakker om zombier: Trenger jeg å nevne at undertegnede setter Braindead og Evil Dead-triologien skyhøyt? Mmmm.)

Her er hva jeg har flyktet inn i, i det siste:

Jeg sørger over at det ikke dukker opp flere episoder av Terminator- the Sarah Connor chronicles. Jeg hadde jo akkurat begynt å virkelig engasjere meg! Dessuten er Sarah Connor søt, jente-terminatoren er ultrasøt, og Shirley Manson dukker stadig opp og ser fierce ut. Og hør, så stilig soundtrack! Signert frøken Manson, selvsagt.  Jeg har skjønt at jeg ikke er alene om å ønske meg flere episoder av denne serien, men det ser ikke ut til at det blir noe av. Synd. Jeg har trøstet meg med å se de gamle episodene om igjen.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er glad i nynorsk. Det har ikke hindret meg i å lese So long, Marianne – ei kjærleikshistorie. Jeg tillot meg selv drømme meg skikkelig bort i skildringene av kunstnerlivet på den greske øya Hydra. Språket virket på meg som påfallende objektivt og lite romantisk, lurt igrunnen, da står man rimelig fritt til selv å bestemme seg for hva man synes om menneskene i boka og de valgene de tar. Ja, og så er det stor stas å få lese litt insideinformasjon om Leonard Cohen, må vite!

Jeg klarte å kjøre meg fast i et supersøtt spill. Mini Ninjas og jeg har slått ihjel endel timer i det siste, gjerne midt på natten og utover i de små timer. Nå gleder meg meg til denne! Folk som kan sakene sine skryter dette spillet opp i skyene, og sier at det er en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie. Jeg er solgt, og kommer til å skrive et langt, opprørt blogginnlegg om jeg blir skuffet.