Maren Kristiane

Det er et snodig fenomen. Hvordan legningen din forandres ettersom hvem du er sammen med. Uansett hva du definerer deg selv som, altså. Egentlig er jeg drittlei av båser. Men jeg snakker litt om dem allikevel.

Jeg er bifil, ganske nøyaktig 50/50. Jeg funker like fint i et forhold med en mann som med en kvinne. Og jeg føler meg som akkurat den samme dama uansett hva kjæresten min har mellom bena. Merkelig hvordan omverdenen min oppfatter det som om jeg skifter legning når jeg skifter partner, dog. Hetero i går, lesbisk i dag (sikkert bare en fase) og hetero i morgen igjen (var det ikke det jeg sa). Og så er det merkelig hvordan noen forventer at utseendet skal forandre seg i takt med at legningen liksom forandrer seg. I mitt tilfelle er det ingen sammenheng. Tror jeg. Eller? Og hvis du lurte: Fasiten er at jeg er bifil på alle bildene. Faktisk.

2001.

Blond, ukyssa, og ubekymra.

Det var på den tiden jeg regnet med at min interesse for gutter var normal, og at min interesse for kvinner var en slags form for dukkefascinasjon som ennå ikke hadde gått over. En grei forklaring kanskje, men det skulle jo vise seg å være bittelitt mer komplisert enn som så.

2002:

Fremdeles blond, men en viss goth-het er definitivt å spore allerede her. Det er hunden min Bassa jeg holder i hendene, forresten. Her er hun bare barnet, men allerede verdens fineste. Jeg hadde nok type, og var fornøyd med det. Noe annet ville vært vanskelig på den tiden, tipper jeg.

2003:

Goth-heten når nye høyder, og jeg har type som matcher meg. Vi titter på damer sammen, og snakker om pupper. Lurer på om jeg tilogmed innrømmer å ha små crush på venninners venninner. Jeg burde helt sikkert ha skjønt at jeg likte damer by now, men det er merkelig hvor blind man kan være. Jeg var fornøyd med å ha type, ergo var jeg heterofil. Ja, liksom.

2004:

Nå syns jeg at jeg begynner å ligne meg. Og jeg tror at jeg hadde begynt å kysse jenter nå. Sånn på ordentlig. Men jeg tror neppe jeg hadde uttalt ordene “Jeg er bifil” enda. På den annen side, er det egentlig så viktig? Jeg bare var, og var fornøyd med det.

2005:
Jeg kysser ei jente på russekortet mitt (skjønt, det var bestevenninna mi, og slett ikke sånn ment) og innrømmer ovenfor noen få utvalgte at jeg tror jeg er bifil. Først og fremst snakker jeg med dem som selv er skeive på et eller annet vis. Men jeg vet ikke helt om jeg tror på meg selv en gang, når jeg sier at jeg er noe annet enn hetero. For jeg kan rett og slett ikke se for meg å leve i et forhold med ei jente. Allikevel føler jeg åpenbart at jeg har noe på Gaysir å gjøre, for jeg oppretter profil her i løpet av vinteren. Men det sier jeg ikke til noen.

2006:

I løpet av dette året var det gjort. På dette bilder har jeg ganske nylig kommet ut av skapet, eller, jeg er vel ikke helt ute en gang. Jeg hadde i det minste fått meg dame, og var midt i prosessen med å sjokkere familie, venner og ekser med den spennende nyheten. Mange syntes det var vanskelig å svelge at jeg nå hadde kvinnelig kjæreste, samtidig som at mine tidligere forhold med menn slett ikke var løgner, men ekte forhold de også. Jeg vet ikke om pipa vitner om en sakte forvandling mot et mer lesbisk image?

2007:

Jeg var kjempelesbisk under skeive dager i 2007. Til sammenligning var årets skeive dager en småtrist og merkelig opplevelse, for jeg følte ikke at jeg hadde noe å feire. Jeg hadde jo ikke dame. Selvsagt var jeg helt på villspor da jeg følte nettopp det, men allikevel.

2008:

I 2008 skrev jeg bok om å ha sex med jenter. Det sier litt. Man kan bli heterofil av mindre. Jeg kunne ha slengt på et glossy pressebilde hvor jeg har blondeundertøy og nye extensions, men det kan dere finne her istedenfor. Sånn så jeg ihvertfall ut. Og hele dette året ble preget av Det Store Dame-Prosjektet, nemlig  Jenter som kommer.

2009:

Jeg har aldri hatt så draget på damene, hverken før eller siden. Det kan skyldes de nye chanel-brillene, men den ferske puleboka i hyllene er nok en mer sannsynlig forklaring. Gøy uansett, og sprøtt. Det ironiske er at jeg får meg type omtrent samtidig med bokutgivelsen, og jeg blir framstilt som en som er sammen med damer i media. Men det er greit. Det er jo helt riktig, begge deler.

2010:

Vel, det er nå. Jeg er samme dama som jeg alltid har vært. Og det er nok av ferske bilder av meg på bloggen, om du lurer på om jeg fremdeles ser helt lik ut. Igrunnen syns jeg at jeg gjør det.

Jeg fant et slideshow jeg lagde for noen år tilbake.  Jammen var jeg skummel! Jeg prøvde, ihvertfall.

Klikk på bildet, så får du se:

Header laget av Anniken Vanity Valstad.

Her kommer et dykk i arkivet fra min gamle Grevinneblogg. Faktisk har jeg disse på kjøleskapet den dag i dag:

Publisert desember 14th, 2007

En gang i tiden bodde jeg i et kollektiv der folk av typen dramadronninger var overrepresentert. Det gikk knapt en dag uten at noen erklærte sin ulykkelige kjærlighet til noen, gråt på verandaen så det gjallet i betongen, slamret i dører, låste seg inne på badet, eller på annen måte laget drama så det halve kunne vært nok. Jeg innrømmer å ha vært ganske hard på dørslamringen. En vakker vinterdag hang jeg opp dette lille mesterverket på sikringsskapet, midt mellom ytterdøra og badedøra. Jeg fant det helt plutselig, i min bibel, The Norton Anthology of British Litterature, og jeg skjønte umiddelbart at det måtte opp på veggen. Slik at hver gang jeg var på farten ut for å demonstrere at jeg hadde fått himmelen i hodet, ble jeg minnet på å ikke ta meg selv så fryktelig høytidelig.

Razors pain you;
Rivers are damp;
Acids stain you;
And drugs cause cramp.
Guns aren’t lawful;
Nooses give;
Gas smells awful;
You might as well live.
– Dorothy Parker

Det neste er et dikt jeg har kunnet utenat så lenge jeg kan huske. Jeg elsker at det går an å gjøre slikt med ord!

FARAO PÅ FERIE

I landet Miramarmora
var Farao på ferie
hos farmora og mormora.
En morgen klatret mormora
til Farao i furua,
og så begynte moroa.
- Hva ler´u a? sa farmora.
- Av mormora, den furia!
- Hvor ser´u a? sa farmora.
- I furua! sa Farao.
- Kom ned igjen! sa farmora
til mormora i furua.
- I morra, ja! sa mormora
til farmora til Farao.

Du ser av vår historie

at det å dra på ferie

i landet Miramarmora
til farmora og mormora,
den furia i furua,
har Farao hatt moro av!

— Andrè Bjerke

Det neste er vel obligatorisk. Rett og slett fordi jeg virkelig misunner den kvinnen/mannen som har blitt foreviget på den måten.

SONNET NO. 18

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate.
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date.
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimmed;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimmed.
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st,
Nor shall Death brag thou wand’rest in his shade,
When in eternal lines to time thou grow’st.
So long as men can breathe or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee.

— William Shakespeare

Header laget av Anniken Vanity Valstad

Her kommer nok et dykk fra min gamle grevinneblogg.

Jeg har for tiden en deltidsjobb i en sexbutikk, men det er ikke den første sjappa av sitt slag jeg har jobbet i. Etter at jeg hoppet av studiene hoppet jeg nemlig rett inn i min første jobb som porno og leketøy-selger, på DUO shop. Det var tider, det var det virkelig. Jeg hadde for eksempel de herligste kollegaene jeg noengang har hatt. Det kommer til å dukke opp flere dykk i arkivet fra min tid som DUO-dame, og dette er det første. Det dreier seg om den lett bisarre, og noen ganger ubehagelige siden ved å jobbe i en butikk som dette. I ettertid har jeg hørt at dette blogginlegget ble printet ut og hengt på veggen i en pulesjappe et annet sted i landet.

DET BLE LITT FULLT I BEGERET PÅ EN MÅTE

Publisert juli 14th, 2007
Ja, jeg jobber på DUO shop. Jeg selger klær, kostymer, undertøy og sko. Ja, jeg selger også porno og leketøy. Jeg snakker gjerne med kunder om sex, ikke generelt, men i sammenheng med varer og deres bruksområder. Allikevel, dette er et lite utvalg av hva jobben min IKKE innebærer, da det tydeligvis ser ut til å være endel forvirring rundt dette:

- at du kan vippe tissen ut av buksa bak disken for at jeg skal sjekke hvilken størrelse du trenger i penisringer. Ikke engang for penger.
- at jeg kan fortelle deg historier fra mitt eget sexliv. Ikke engang for penger.
- at du kan se ned på meg og fortelle meg at “det er ikke alle som har vært like heldige i livet”.
- at jeg kan skaffe deg en rolle i en pornofilm.
- at jeg vil spille i pornofilmen din. Ikke engang for penger.
- at du kan klå på meg. Ikke engang for penger.
- at jeg kan demonstrere hvordan en vare brukes. Nei. Ikke engang for penger.

- at jeg skal ha sex med deg. Nei, heller ikke i butikkens lokaler (Og jeg sier ikke nei fordi jeg er redd for å miste jobben). Og nei, heller ikke for penger. Og NEI, det hjelper ikke hvor stor den er.

- at du kan late som om du ikke skjønner hverken norsk eller engelsk, for å så dynke meg i glidemiddel i vilt raser over – tja – noe.- at du kan gå bort til meg på gata og si at “hehe, I like you baby, jeg må få sprute deg i munnen en gang” som andre spør om å få bomme en røyk, bare fordi du vet hvor jeg jobber.

- at jeg vil binde deg fast og behandle deg som en tøs. Jeg kan hjelpe deg å finne rekvisittene du trenger, men det stopper der.
(Hva i all verden er dette med penger? Og dette med størrelse? Åjammen daså, den er stor, da er det jo greit!! Nei!! Og folk er ikke engang sjenerte når de legger slike tilbud på bordet.)
Jeg er butikkdame, ikke prostituert. Endel ser ut til å ha massive problemer med dette, og det plager meg. Jeg har lest jobbeskrivelsen i kontrakten min, og den sier ingenting om undersøkelser av tissefanter eller å “have a good time” med kunder. Hva i allverden får folk til å tro at det er helt ok å komme med slike evneveike utsagn? “Takktakk, kan jeg få en pose, og kan jeg få sprute deg i fjeset?” I all verden! Jeg skal nå begynne å øve på å legge av meg noen av manerene jeg har lært meg (Dette gjelder ikke bare på jobb. Dette gjelder generelt. Som for eksempel ute på byen.) Nei, jeg lover å passe bedre på meg selv. Jeg lover å skaffe meg kortere lunte.  Neste gang skal jeg passe på å ikke smile, le kokett og si at det nok ikke er en særlig god ide. Dette er en trussel.

Header laget av Anniken Vanity Valstad

Min første blogg var Grevinnebloggen, og den var tilknyttet Fetishdivas. Fetishdivas eksisterer ikke lenger, men har blitt erstattet av Gudinne. (Kanskje jeg blogger om min historie med FD en annen gang. Kanskje jeg tilogmed viser dere bildene.)  Her om dagen så jeg igjennom alt jeg hadde lagt ut der, og fikk en herlig nostalgisk følelse inni meg. Så jeg kommer rett og slett til å legge ut noen dykk i arkivet, gamle innlegg fra Grevinnebloggen her. Det første er et innlegg som er gammelt, fra før min tid som blogger. Jeg skrev denne lille snutten mens jeg gikk på steinerskolen og skrev på årsoppgaven min. Hva jeg hadde valgt som tema? “Skrekk som underholdning”.  Og spør du meg ble oppgaven riktig så bra også. Men alle disse månedene med analyse av virkemidler i skrekkfilmer og skumle noveller, gjorde noe med meg. Og det føltes som følger:

HORROR – ITS GOOD FOR YOU

Publisert juli 29th, 2007
Dette er i aller høyeste grad en alvorlig ment advarsel, basert på en sann historie i meget nær fortid.
Jeg har kartlagt effektene av overdreven titting på skrekkfilm. Here goes, i kronologisk rekkefølge:
1 – Du er litt uggen,  og ser deg litt over skulderen før du går inn på badet
2 – Du syns det er litt mystisk med alle de mystiske lydene i det mystiske huset ditt
3 – Hunden din oppfører seg mistenkelig
4 – Vennene dine oppfører seg mistenkelig
5 – Alt er mistenkelig
6 – Du blir klar over at hvis du får motorstopp, så vil du bli overfalt og sakte demontert av mutanter. Så du stirrer panisk på bensinmåleren hele veien til jobb…og hele veien hjem igjen
7 – Du bestemmer deg for at du aldri vil ha barn. De er tross alt djevelens redskaper. Om du har noen, så kvitter du deg med dem, like godt først som sist. Man vet aldri når de vil begynne å mjaue, eller sette fyr på ting med blikket, og DA er du ille ute.
8 – Du innarbeider en rekke teknikker for å tilfeldigvis ta borti folk for å sjekke om de er der. Just in case. Du har også en slagplan klar for de tilfellene der folk skulle vise seg å ikke være der.
9 – Du hører soundtracket til Psycho i dusjen. Du har tross alt et ganske mistenkelig bad. Tross alt.
10 – Du hører soundtracket til What Lies Beneath når du ser naboen gå ut med søpla. Du har litt mistenkelige naboer også.
11 – Du tenker at du kanskje burde gå til psykolog, men herregud, du har da sett Silence of the Lambs, og har du sett en psykolog, så har du sett dem alle.
12 – Du dekker til alle speil i huset. Du har jo ikke lyst til å se flere sinte døde enn høyst nødvendig.
13 – Du hører soundtracket til Hellraiser i hodet. Hele tiden.
14 – Føflekkene dine blir tegn på at du er neste utvalgte til å dø.
15 – Du skrur av telefonen. Du er ikke interessert i å høre hvor mange dager du har igjen å leve, og du er heller ikke interessert i å lytte til et bestialsk mord utført med drill og ostehøvel.
16 – Du skrur av tv’en. Du vil ikke risikere at en traumatisert, klissvåt jentunge åler seg ut på teppet ditt.

17 – Du skrur av vaskemaskinen. Du vet aldri når det triller kroppsdeler ut av den. Eller fryseren for den gangs skyld. Forresten, fryseren har du jo hevet ut for lenge siden.

18 - Vel, det gjenstår å se. Nå er spørsmålet, er det noen som kunne tenke seg å følge en forkvaklet skrekkfilmentusiast hjem fra jobb i dag?