Maren Kristiane

Jeg har skjønt at det er vanlig å ha sex når strømmen går. I går var strømmen borte i tre timer. Vet dere hva jeg gjorde? Jeg spiste en stor boks med tiramisu, og sølte stearing over hele stuebordet. Av den klissete vokskladden jeg skrapte opp, lagde jeg en liten statue. Desverre (og nå mener ordrett det jeg sier, og ingenting annet) ble den stiv ganske fort, så jeg fikk den ikke til å bli helt som jeg ville. Jeg håper du har god nok fantasi til å se hva det skal forestille allikevel.

Det er et snodig fenomen. Hvordan legningen din forandres ettersom hvem du er sammen med. Uansett hva du definerer deg selv som, altså. Egentlig er jeg drittlei av båser. Men jeg snakker litt om dem allikevel.

Jeg er bifil, ganske nøyaktig 50/50. Jeg funker like fint i et forhold med en mann som med en kvinne. Og jeg føler meg som akkurat den samme dama uansett hva kjæresten min har mellom bena. Merkelig hvordan omverdenen min oppfatter det som om jeg skifter legning når jeg skifter partner, dog. Hetero i går, lesbisk i dag (sikkert bare en fase) og hetero i morgen igjen (var det ikke det jeg sa). Og så er det merkelig hvordan noen forventer at utseendet skal forandre seg i takt med at legningen liksom forandrer seg. I mitt tilfelle er det ingen sammenheng. Tror jeg. Eller? Og hvis du lurte: Fasiten er at jeg er bifil på alle bildene. Faktisk.

2001.

Blond, ukyssa, og ubekymra.

Det var på den tiden jeg regnet med at min interesse for gutter var normal, og at min interesse for kvinner var en slags form for dukkefascinasjon som ennå ikke hadde gått over. En grei forklaring kanskje, men det skulle jo vise seg å være bittelitt mer komplisert enn som så.

2002:

Fremdeles blond, men en viss goth-het er definitivt å spore allerede her. Det er hunden min Bassa jeg holder i hendene, forresten. Her er hun bare barnet, men allerede verdens fineste. Jeg hadde nok type, og var fornøyd med det. Noe annet ville vært vanskelig på den tiden, tipper jeg.

2003:

Goth-heten når nye høyder, og jeg har type som matcher meg. Vi titter på damer sammen, og snakker om pupper. Lurer på om jeg tilogmed innrømmer å ha små crush på venninners venninner. Jeg burde helt sikkert ha skjønt at jeg likte damer by now, men det er merkelig hvor blind man kan være. Jeg var fornøyd med å ha type, ergo var jeg heterofil. Ja, liksom.

2004:

Nå syns jeg at jeg begynner å ligne meg. Og jeg tror at jeg hadde begynt å kysse jenter nå. Sånn på ordentlig. Men jeg tror neppe jeg hadde uttalt ordene “Jeg er bifil” enda. På den annen side, er det egentlig så viktig? Jeg bare var, og var fornøyd med det.

2005:
Jeg kysser ei jente på russekortet mitt (skjønt, det var bestevenninna mi, og slett ikke sånn ment) og innrømmer ovenfor noen få utvalgte at jeg tror jeg er bifil. Først og fremst snakker jeg med dem som selv er skeive på et eller annet vis. Men jeg vet ikke helt om jeg tror på meg selv en gang, når jeg sier at jeg er noe annet enn hetero. For jeg kan rett og slett ikke se for meg å leve i et forhold med ei jente. Allikevel føler jeg åpenbart at jeg har noe på Gaysir å gjøre, for jeg oppretter profil her i løpet av vinteren. Men det sier jeg ikke til noen.

2006:

I løpet av dette året var det gjort. På dette bilder har jeg ganske nylig kommet ut av skapet, eller, jeg er vel ikke helt ute en gang. Jeg hadde i det minste fått meg dame, og var midt i prosessen med å sjokkere familie, venner og ekser med den spennende nyheten. Mange syntes det var vanskelig å svelge at jeg nå hadde kvinnelig kjæreste, samtidig som at mine tidligere forhold med menn slett ikke var løgner, men ekte forhold de også. Jeg vet ikke om pipa vitner om en sakte forvandling mot et mer lesbisk image?

2007:

Jeg var kjempelesbisk under skeive dager i 2007. Til sammenligning var årets skeive dager en småtrist og merkelig opplevelse, for jeg følte ikke at jeg hadde noe å feire. Jeg hadde jo ikke dame. Selvsagt var jeg helt på villspor da jeg følte nettopp det, men allikevel.

2008:

I 2008 skrev jeg bok om å ha sex med jenter. Det sier litt. Man kan bli heterofil av mindre. Jeg kunne ha slengt på et glossy pressebilde hvor jeg har blondeundertøy og nye extensions, men det kan dere finne her istedenfor. Sånn så jeg ihvertfall ut. Og hele dette året ble preget av Det Store Dame-Prosjektet, nemlig  Jenter som kommer.

2009:

Jeg har aldri hatt så draget på damene, hverken før eller siden. Det kan skyldes de nye chanel-brillene, men den ferske puleboka i hyllene er nok en mer sannsynlig forklaring. Gøy uansett, og sprøtt. Det ironiske er at jeg får meg type omtrent samtidig med bokutgivelsen, og jeg blir framstilt som en som er sammen med damer i media. Men det er greit. Det er jo helt riktig, begge deler.

2010:

Vel, det er nå. Jeg er samme dama som jeg alltid har vært. Og det er nok av ferske bilder av meg på bloggen, om du lurer på om jeg fremdeles ser helt lik ut. Igrunnen syns jeg at jeg gjør det.

Cecilie Kjensli er dama som kan sakene sine, og i helgen har hun feiret 10 år som sexpirator for det norske folk. (Sexpirator. Er det ikke en fantastisk tittel?)  Jeg var der, og kan skrive under på at det var tidenes fest. Jeg deler noen bilder med dere, og anbefaler også en titt på dagbladets artikkel, som tilogmed har video! Var du ikke der, kan du angre nå.

Cecilie hadde samlet representanter fra flere store leketøysprodusenter, og de fikk alle si noen ord på trappa utenfor. Gøy! Her er Cecilie sammen med representanten fra Tickler.

Dette er jentene som står bak min favorittdildo,  D1 fra Laid. Disse damene var innmari søte, hyggelige og morsomme. Og jeg har fått tatt en sniktitt på den vibrerende utgaven av D1, som er like rundt hjørnet. Og alle hjerter gleder seg.  Ja, og ser dere de kule t-skjortene de har på seg? De var snille nok til å gi meg en sånn en. Hva det står på den? “You’re so going to get Laid”. Kult, hva?

På stuebordet var det mye flott å se på og ta på. Produkter fra  Laid, Lelo, Fun Factory, Tickler og Magic Wand å fremme, slik at det var mulig å se godsakene i levende live. Det er tross alt noe ganske annet enn å se dem på et bilde.

Det beste med hele festen var alle de kule damene som var samlet. Her representert ved flotte Anniken Valstad, til venstre. Brilleslangen til høyre, er selvsagt undertegnede.  Ellers kan jeg nevne at Lise fra Manillusion troppet opp, det samme gjorde sjarmerende Caroline Andersen. Selv ankom jeg sammen med min kollega (eller sjef, heter det kanskje) fra Martinshop, Line, og hennes herlige venninne Tina. Vi hadde drukket vin og brukt god tid på å klistre øyevipper, krølle hår, sminke og skravle før vi ankom åstedet. Hvor lenge det er siden jeg har gjort noe sånt, er jeg faktisk ikke sikker på. Men man pleide da å gjøre seg klar til fest sammen før i tiden, den gang man var purung? Gøy var det ihvertfall. Det er ikke tvil om at det er artigere å pynte seg når man gjør det sammen.

Etter jente-vorspielet hos Cecilie, bar det til Fugazi. Og det var her kjærligheten virkelig begynte å florere. Det var mye godt humør, dansing på bordene, og kyss og klem.

Jeg fikk snakket med mange spennende, inspirerende  mennesker i løpet av kvelden, og jeg har bilder av (nesten) alle av dem. Men jeg avstår fra å legge ut bilder av hele gjestelista, og sier heller rett og slett at de var vakre og hyggelige alle sammen. Det er ingen overdrivelse engang.

Takk, Cecilie, for tidenes fest, og for at du samlet alle disse herlige damene sammen til fest. Og takk for at du er flott sexpirator, fortsett med det!

Noen ganger ser jeg ting  ikke klarer å la være å kjøpe. Som regel er  det ubrukelig undertøy og bøker med pene utsider. Andre ganger er det andre ting. I dag var det intet mindre enn grønn gugge. Zombie-blod i pose, rett og slett. Hvor jeg kjøpte godsakene? Her, såklart. Om det var godt? Ja, faktisk. Men mest gøy. Og litt ekkelt også. Gah.

Vi skulle ikke spise ute i dag, men så så vi henne. Hun sto ved inngangen, med et pent, lite servitørforkle på seg. Ja, og så hadde hun verdens største, peneste smil. Det var liksom ikke mer å si om den saken, planene ble forandret uten et ord, og vi gikk inn. Han snublet, og skled i støvsugerstilling inn av døra, med meg på slep. Hun bare smilte enda større, og ønsket oss velkommen. Så sto vi der da, side om side, som to siklende fjortisgutter som nettopp har fått øye på et par kvinnebrøst for sånn cirka aller første gang. Hun smilte fremdeles, som om denslags reaksjon på hennes fremtoning var helt dagligdags (det skulle ikke forundre meg). “Si det da”, hvisket  han, og dultet i meg. “Si hva da?” hveste jeg tilbake. “Bare si det”, var svaret jeg fikk. Så jeg sa: “Vi skal spise. Mat. To. Vi er to stykker.”  Steike, jeg er sjarmerende. Og hvilke talegaver jeg har! Ikke rart at damene faller som fluer når jeg setter i gang.

For å gjøre en lang historie kort: Hun er helt sikkert byens deiligste servitør. Og restauranten hun jobber på, er utvilsomt byens verste. Men rakkern, hva gjør vel det. Vi led oss igjennom ihjelsaltet salat, gummibiff, og brent kaffe. Og siden hun strøk oss over skuldrene på en innmari hyggelig måte hver gang hun ga oss påfyll, drakk vi enda  mere brent kaffe. Det er uten tvil det verste måltidet jeg har betalt for i hele mitt liv, smaksmessig. Og det sier ikke så rent lite, jeg har vært på busstur til Tsjekkia. Men denne gangen gjorde det slett ingen ting, for smaksløkene ble lammet av de runde formene, det hvite colgate-smilet, de elegante hendene og den lille bevegelsen hun gjorde hver gang hun kastet håret bakover. Så hva gjør det da, at magen vrenger seg og prøver å trykke alt av mageinnhold opp der det kom fra, når man har noe helt guddommelig i servitriseuniform å se på?

I morgen drar jeg helt sikker tilbake. Og kjøper is. For det kan vel tullebukkene på kjøkkenet umulig klare å rote til?

“Kan du ikke heller legge meg til på facebook, eller følge meg på twitter? Evnt kan vi prates på msn, hvis du fremdeles driver med sånt.”

Hvordan ble jeg ei sånn nettugle?

Noen dager våkner jeg og kjenner at jeg er på helt feil spor i livet.

Jeg har en kalender hengende foran sengen. For hver måned som kommer får jeg en ny dame med operasjonspupper å våkne til, og det er forsåvidt uproblematisk. Det er rutenettet under som gir meg dårlige morgener. Der har jeg nemlig markert med streng, rød tusj, alt jeg har i vente i form av oppgaver som må utføres, frister som må rekkes og telefoner som må tas. Lettere inspirert av min listomane venninne Virrvarr, er strategiske checkpoints i huset dekket av to-do-lister, å-gjøre-lister, å-huske-lister, å-skrive-lister og andre lister, slik at det er umulig å unngå dem. På kjøleskapet. Ved vannkokeren. På speilet. Over dorullen. Og jeg tenker ikke engang å begynne å beskrive skrivebordet mitt. Denne konstante strømmen av påståelige påminnelser om at jeg alltid har noe å gjøre, og aldri kan sette meg ned i sofaen som en lat slask og senke hjernefrekvensen ned til grønnsaknivå mens jeg passivt konsumerer god eller mindre god underholdning med god samvittighet, fører ikke til så rent lite stress. Å-gjøre-lister er helt unyttige. Det eneste de gjør er å roe deg ned mens du skriver dem, som om du har kommet deg bittelitt nærmere målet når du har fått det ned på en post-it. Lureri. I morgen, når du ser den dumme lista hengende på kjøkkenet, kommer du til å følge deg så stresset at du blir nødt til å skrive en liste til. (Rehab, anyone?)

På slike morgener føler jeg meg lurt. Skribent, liksom. Stas å leve av å skrive, ja. Det blir nok flott. Og goshameg så heldig jeg er som får drive med det jeg liker! Noen dager føler jeg meg slett ikke heldig i det hele tatt. Og ja, jeg vet at det er dårlig chi (eller hva det enn kalles) å henge en masete kalender med store pupper på midt i mitt eget synsfelt om morgenen, og tapetsere leiligheten med neongule klistrelapper. Heldigvis er det bare noen dager nå og da det føles ugreit. Og det er selvfølgelig de dagene jeg har dårlig tid, er på etterskudd og/eller er helt tom for inspirasjon. Heldigvis er det mulig å redde slike dager også.

Det finnes en liten oase rett nede i gata, der det ikke henger to-do-lister på veggene, der ingen datamaskiner lyser med tomme word-dokumenter og søte, svenske jenter lage kaffe i store bøtter, som man kan forskanse seg med i et hjørne mens man betrakter verden med rødkantete øyne. Det finnes stikkontakter, slik at jeg kan sette datasnadden i veggen og slåss mot det tomme word-dokumentet, om jeg gidder. Men det gidder jeg ikke. På slike dager er jeg “strictly paper”, som min britiske litteraturforeleser proklamerte at han var en morgen på Blindern (og dermed satte han i gang en hel liten kjemisk reaksjon i meg som minnet kraftig om forelskelse, for selv om jeg er glad i datamaskinen min, er det få ting jeg setter mer pris på enn ting som er “strictly paper”). Etter en bøtte med kaffe, eller kanskje to, litt sjøutsikt og lukten av bakevarer, pleier ting å komme på gli igjen. Da kan jeg driste meg til å notere litt i skriveboka, og plutselig kjenner jeg at jeg er på riktig vei igjen. For sannheten er at jeg elsker å skrive. Og neste morgen, når jeg våkner, gjør det ikke noe at silikondamen på veggen forteller at jeg skal ha et visst anntall sider skrevet ferdig til i dag. Fordi det har jeg. I en liten notatbok med kaffesøl på.

Åh, kjære vene.  Jeg klarer ikke slutte å se/høre på denne:

“Nothing tastes as good as skinny feels?”

Filthy lies.

(Jess, det er sommer. Og is smaker best rett fra boksen.)

Tja, kanskje et lite blått hjerte, sånn litt på siden der?

Enda mer blogging om brasiliansk voksing og håret der nede, på min sexblogg på klikk.no.