Belønning
07 sept 2010 2 kommentarer
Når jeg klarer å gå forbi Pascal uten å kjøpe macaroner (eller noe annet herlig, søtt og syndig) belønner jeg meg selv med et stykke vakkert bling fra Thomas Sabo i gullsmedforretning litt lenger opp i gata. Om jeg har råd til det, sier du? Ja. For det er ikke så ofte jeg klarer å gå forbi.
I dag har kjøpt meg selv en fluesopp til å henge på armbåndet mitt, og bestilt en liten mops til samme formål. Da blir det macaroner i morgen, da. Min favoritt er den med salt karamell. Himmelsk.
Om jenter som ikke er jenter
06 sept 2010 1 kommentar
Kjære menn som later som om dere er jenter på nett:
Jeg gjennomskuer dere. Jeg lukter at fantasiene deres er mannefantasier, og at bildene dere viser fram er bilder av eksen, og tilfeldige nakenjenter på nett, eller andre som har vært naive før meg og sendt bilder først. Jeg skjønner at dere er mannfolk når dere spammer meg med “klemz”, “thihihi”, “fniiis”, “koz” og “jeg syns jo det er litt pinlig å tazte om sånt som dette her, da, men, thihihi, fins&rødme litt”. Er det virkelig sånn dere tror jenter prater seg i mellom? Og når du dummer deg ut og sender webkameraet ditt i et halvt sekund før du rekker å x’e det ned ved å trykke febrilsk på ctrl+alt+noia+fail og alle andre knapper du kommer borti, så kan du vite, mens du sitter der og svetter som en skikkelig Mann, at jeg så alt du har av både adamsepler, viker og bartevekster. Og at du helt sikkert kan slutte å late som nå. Jeg er tross alt snill nok til å leke hobbypsykolog for deg og fortelle deg at alt du fantaserer om er helt normalt (så sant det er det, altså) selv om jeg hverken har tid eller lyst, sånn egentlig.
Og et par ting til: Er det virkelig så mange av dere? Eller har dere bare spesielt lyst til å snakke med meg? Skammer dere dere ikke? For at dere lurer noen, og utnytter andre (Nå tenker jeg først og fremst på bildene dere bruker. Fyskam.)?
Og til dere jenter som villig sender bilde til sympatiske mennesker dere treffer på nett: Bruk magefølelsen og vær forsiktig. For alt dere vet kan det være at bildene deres blir brukt av og havner hos helt andre mennesker enn dere tror. Er dere heldige, havner de hos meg. Jeg har en pen kolleksjon frekke bilder av mer eller mindre uvitende kvinner, sendt til meg av menn under kvinnelige dekknavn. Er dere uheldige, havner de hos noen som er langt mindre trivelige, eller, i verste fall, noen som står dere mye nærmere enn det jeg gjør(Tenk, så pinlig!).
Det var dagens lille nettvettleksjon. Bruk hodet.
Overraskelsespenger
02 sept 2010 3 kommentarer
in Bildeblogging, Glimt fra livet, Jåleri
Det aller beste med å ikke ha helt styr på sin egen (veldig kompliserte!) økonomi, er overraskelsespengene som tikker inn på kontoen sånn ca når du minst venter det. I dag fikk jeg overraskelsespenger. Hvordan feirer man at man har fått overraskelsespenger? Jo, man feirer ved å bruke dem opp slik at de blir borte igjen. På noe nyttig du trenger? Nei. På noe ubrukelig du bare har lyst på, og lite gjennomtenkte impulskjøp. For eksempel en leopardklokke, kirsebærøredobber, mørkegrønne tøyblomster, veskeparfyme og en hårbøyle med en liten flosshatt på. Og så kan du selvsagt være litt ordentlig, og kjøpe inn masse ullstillongser, varme sokker, fine leggings og tykke strømpebusker, nå som det er høst og altting. Avslutt med å spandere middag på noen du er glad i, og vips, nå vet du hva du skal gjøre med overraskelsespenger.
Superjenter på supertur
31 aug 2010 4 kommentarer
in Bildeblogging, Glimt fra livet, Pulings
Før:
Etter:
Før og etter hvada?
Jo, før og etter Jessica Drake sitt puleseminar på Latter, samt en heidundranes tur på Zinatra. Tjohei.
Line (sjefen min på Martinshop), Cecilie (damen bak c-punktet), Caroline (selveste Strippeline, blant annet), Lise (som driver Manillusion) Desiree og jeg hadde en aldeles herlig kveld. Damer, dere er fantastiske. Kjærleik til dere. Over og ut.
Å miste en venn
30 aug 2010 2 kommentarer
Fysj, så vondt det er å miste et dyr. Min lille pelskledde kjærlighetsklump sovnet inn på armen min i forrige uke, og siden har jeg vært trist og lei meg. Jammen godt at det har kommet fine dager med hyggelige gjøremål og bra mennesker, slik at jeg ikke har blitt sittende inne å sture. Og til han stakkars hundeeieren på venterommet, som ble forferdet og ytterligere bekymret for sin firbente venn da jeg kom, gråtende, med sort sminke i strie strømmer og et halsbånd uten hund: Jeg beklager, og jeg er slett ikke et ondt varsel. Det går helt sikkert veldig fint med din flotte terrier. Takk. Et lengre terapi-innlegg om verdens mest elskelige snorkehund kommer helt sikkert senere, når jeg kan skrive om henne uten å grine så alt for mye. I mellomtiden, ta godt vare på hunder/katter/hva dere enn måtte ha, og gi dem et smask på nesen fra meg.
<3
Gode og dårlige venner
15 aug 2010 4 kommentarer
Jeg har egentlig ingen dårlige venner. Ingen som puler i senga mi uten å rydde opp etter seg, friserer marsvinet mitt, stjeler pornoen min eller spyr i kjøkkenvasken så den blir tett og raper bacardimarinert pølse fra Narvesen i to uker etterpå . Ikke nå lenger. Allikevel er det ikke alle jeg kjenner som kan karakteriseres som gode venner, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg tror jeg oppfører meg bedre mot de som ikke er helt gode. Da sensurerer jeg meg selv en del, og det setter de helt sikkert pris på. Og det er igrunnen helt greit. Men iblant, eller egentlig relativt ofte, syns jeg det er deilig å omgås noen som tar meg akkurat som jeg er. Som tåler at jeg snakker høyt og mye, med grove ord når jeg føler det trengs. Som ikke er redde for å snakke høyt og mye selv. Som ikke rynker på nesa når jeg deler detaljer fra mitt nattlige liv, eller mitt nettlige liv for den sakens skyld. Som ikke sier jeg er gæern, fra vettet eller beint fram ekkel når jeg deler drømmer og planer for fremtiden. Som heller ikke sier at det er umulig. Som ikke nødvendigvis har de samme interesser og synspunkter som jeg har, men som hører på meg allikevel, og syns jeg er helt grei selv om jeg har mye rart for meg. Som til og med liker meg til tross for på grunn av nettopp dette. Jeg liker å åpne meg, og jeg liker folk som åpner seg også. Jeg har skjønt at ikke alle takler å få personlige detaljer slengt på bordet over lunsjkaffen. Jeg liker dem som liker det. Og dem som slenger tilbake.
Sånne venner vokser ikke på trær. Det finnes nok av dem som synes jeg burde finne meg andre drømmer, og helt andre ting å drive med på fritiden. Sånn for mitt eget beste, liksom. Jeg skjønner at det er velment. Men jeg kjenner også klart og tydelig hva slags mennesker som betyr mest, og gjør meg aller gladest. Og det er ikke dem som alltid er enig med meg. Det er de som liker meg som jeg er.
For oss som ikke vet hva vi skal gjøre når pc’en ikke får strøm:
23 jul 2010 4 kommentarer
in Bildeblogging, Glimt fra livet, Kreativitet, Pulings
Jeg har skjønt at det er vanlig å ha sex når strømmen går. I går var strømmen borte i tre timer. Vet dere hva jeg gjorde? Jeg spiste en stor boks med tiramisu, og sølte stearing over hele stuebordet. Av den klissete vokskladden jeg skrapte opp, lagde jeg en liten statue. Desverre (og nå mener ordrett det jeg sier, og ingenting annet) ble den stiv ganske fort, så jeg fikk den ikke til å bli helt som jeg ville. Jeg håper du har god nok fantasi til å se hva det skal forestille allikevel.
This is what a bisexual looks like
05 jul 2010 7 kommentarer
in Bildeblogging, Dykk i arkivet, Glimt fra livet, kjærlighet, Plapre
Det er et snodig fenomen. Hvordan legningen din forandres ettersom hvem du er sammen med. Uansett hva du definerer deg selv som, altså. Egentlig er jeg drittlei av båser. Men jeg snakker litt om dem allikevel.
Jeg er bifil, ganske nøyaktig 50/50. Jeg funker like fint i et forhold med en mann som med en kvinne. Og jeg føler meg som akkurat den samme dama uansett hva kjæresten min har mellom bena. Merkelig hvordan omverdenen min oppfatter det som om jeg skifter legning når jeg skifter partner, dog. Hetero i går, lesbisk i dag (sikkert bare en fase) og hetero i morgen igjen (var det ikke det jeg sa). Og så er det merkelig hvordan noen forventer at utseendet skal forandre seg i takt med at legningen liksom forandrer seg. I mitt tilfelle er det ingen sammenheng. Tror jeg. Eller? Og hvis du lurte: Fasiten er at jeg er bifil på alle bildene. Faktisk.
2001.
Blond, ukyssa, og ubekymra.
Det var på den tiden jeg regnet med at min interesse for gutter var normal, og at min interesse for kvinner var en slags form for dukkefascinasjon som ennå ikke hadde gått over. En grei forklaring kanskje, men det skulle jo vise seg å være bittelitt mer komplisert enn som så.
2002:
Fremdeles blond, men en viss goth-het er definitivt å spore allerede her. Det er hunden min Bassa jeg holder i hendene, forresten. Her er hun bare barnet, men allerede verdens fineste. Jeg hadde nok type, og var fornøyd med det. Noe annet ville vært vanskelig på den tiden, tipper jeg.
2003:
Goth-heten når nye høyder, og jeg har type som matcher meg. Vi titter på damer sammen, og snakker om pupper. Lurer på om jeg tilogmed innrømmer å ha små crush på venninners venninner. Jeg burde helt sikkert ha skjønt at jeg likte damer by now, men det er merkelig hvor blind man kan være. Jeg var fornøyd med å ha type, ergo var jeg heterofil. Ja, liksom.
2004:
Nå syns jeg at jeg begynner å ligne meg. Og jeg tror at jeg hadde begynt å kysse jenter nå. Sånn på ordentlig. Men jeg tror neppe jeg hadde uttalt ordene “Jeg er bifil” enda. På den annen side, er det egentlig så viktig? Jeg bare var, og var fornøyd med det.
2005:
Jeg kysser ei jente på russekortet mitt (skjønt, det var bestevenninna mi, og slett ikke sånn ment) og innrømmer ovenfor noen få utvalgte at jeg tror jeg er bifil. Først og fremst snakker jeg med dem som selv er skeive på et eller annet vis. Men jeg vet ikke helt om jeg tror på meg selv en gang, når jeg sier at jeg er noe annet enn hetero. For jeg kan rett og slett ikke se for meg å leve i et forhold med ei jente. Allikevel føler jeg åpenbart at jeg har noe på Gaysir å gjøre, for jeg oppretter profil her i løpet av vinteren. Men det sier jeg ikke til noen.
2006:
I løpet av dette året var det gjort. På dette bilder har jeg ganske nylig kommet ut av skapet, eller, jeg er vel ikke helt ute en gang. Jeg hadde i det minste fått meg dame, og var midt i prosessen med å sjokkere familie, venner og ekser med den spennende nyheten. Mange syntes det var vanskelig å svelge at jeg nå hadde kvinnelig kjæreste, samtidig som at mine tidligere forhold med menn slett ikke var løgner, men ekte forhold de også. Jeg vet ikke om pipa vitner om en sakte forvandling mot et mer lesbisk image?
2007:
Jeg var kjempelesbisk under skeive dager i 2007. Til sammenligning var årets skeive dager en småtrist og merkelig opplevelse, for jeg følte ikke at jeg hadde noe å feire. Jeg hadde jo ikke dame. Selvsagt var jeg helt på villspor da jeg følte nettopp det, men allikevel.
2008:
I 2008 skrev jeg bok om å ha sex med jenter. Det sier litt. Man kan bli heterofil av mindre. Jeg kunne ha slengt på et glossy pressebilde hvor jeg har blondeundertøy og nye extensions, men det kan dere finne her istedenfor. Sånn så jeg ihvertfall ut. Og hele dette året ble preget av Det Store Dame-Prosjektet, nemlig Jenter som kommer.
2009:
Jeg har aldri hatt så draget på damene, hverken før eller siden. Det kan skyldes de nye chanel-brillene, men den ferske puleboka i hyllene er nok en mer sannsynlig forklaring. Gøy uansett, og sprøtt. Det ironiske er at jeg får meg type omtrent samtidig med bokutgivelsen, og jeg blir framstilt som en som er sammen med damer i media. Men det er greit. Det er jo helt riktig, begge deler.
2010:
Vel, det er nå. Jeg er samme dama som jeg alltid har vært. Og det er nok av ferske bilder av meg på bloggen, om du lurer på om jeg fremdeles ser helt lik ut. Igrunnen syns jeg at jeg gjør det.
Tidenes fest hos Cecilie Kjensli
04 jul 2010 7 kommentarer
in Bildeblogging, Glimt fra livet, Pulings
Cecilie Kjensli er dama som kan sakene sine, og i helgen har hun feiret 10 år som sexpirator for det norske folk. (Sexpirator. Er det ikke en fantastisk tittel?) Jeg var der, og kan skrive under på at det var tidenes fest. Jeg deler noen bilder med dere, og anbefaler også en titt på dagbladets artikkel, som tilogmed har video! Var du ikke der, kan du angre nå.
Cecilie hadde samlet representanter fra flere store leketøysprodusenter, og de fikk alle si noen ord på trappa utenfor. Gøy! Her er Cecilie sammen med representanten fra Tickler.
Dette er jentene som står bak min favorittdildo, D1 fra Laid. Disse damene var innmari søte, hyggelige og morsomme. Og jeg har fått tatt en sniktitt på den vibrerende utgaven av D1, som er like rundt hjørnet. Og alle hjerter gleder seg. Ja, og ser dere de kule t-skjortene de har på seg? De var snille nok til å gi meg en sånn en. Hva det står på den? “You’re so going to get Laid”. Kult, hva?
På stuebordet var det mye flott å se på og ta på. Produkter fra Laid, Lelo, Fun Factory, Tickler og Magic Wand å fremme, slik at det var mulig å se godsakene i levende live. Det er tross alt noe ganske annet enn å se dem på et bilde.
Det beste med hele festen var alle de kule damene som var samlet. Her representert ved flotte Anniken Valstad, til venstre. Brilleslangen til høyre, er selvsagt undertegnede. Ellers kan jeg nevne at Lise fra Manillusion troppet opp, det samme gjorde sjarmerende Caroline Andersen. Selv ankom jeg sammen med min kollega (eller sjef, heter det kanskje) fra Martinshop, Line, og hennes herlige venninne Tina. Vi hadde drukket vin og brukt god tid på å klistre øyevipper, krølle hår, sminke og skravle før vi ankom åstedet. Hvor lenge det er siden jeg har gjort noe sånt, er jeg faktisk ikke sikker på. Men man pleide da å gjøre seg klar til fest sammen før i tiden, den gang man var purung? Gøy var det ihvertfall. Det er ikke tvil om at det er artigere å pynte seg når man gjør det sammen.
Etter jente-vorspielet hos Cecilie, bar det til Fugazi. Og det var her kjærligheten virkelig begynte å florere. Det var mye godt humør, dansing på bordene, og kyss og klem.
Jeg fikk snakket med mange spennende, inspirerende mennesker i løpet av kvelden, og jeg har bilder av (nesten) alle av dem. Men jeg avstår fra å legge ut bilder av hele gjestelista, og sier heller rett og slett at de var vakre og hyggelige alle sammen. Det er ingen overdrivelse engang.
Takk, Cecilie, for tidenes fest, og for at du samlet alle disse herlige damene sammen til fest. Og takk for at du er flott sexpirator, fortsett med det!
Apropos zombier
30 jun 2010 Legg igjen en kommentar
in Bildeblogging, Glimt fra livet
Noen ganger ser jeg ting ikke klarer å la være å kjøpe. Som regel er det ubrukelig undertøy og bøker med pene utsider. Andre ganger er det andre ting. I dag var det intet mindre enn grønn gugge. Zombie-blod i pose, rett og slett. Hvor jeg kjøpte godsakene? Her, såklart. Om det var godt? Ja, faktisk. Men mest gøy. Og litt ekkelt også. Gah.
Hvordan man serverer to idioter et dårlig måltid:
28 jun 2010 4 kommentarer
Vi skulle ikke spise ute i dag, men så så vi henne. Hun sto ved inngangen, med et pent, lite servitørforkle på seg. Ja, og så hadde hun verdens største, peneste smil. Det var liksom ikke mer å si om den saken, planene ble forandret uten et ord, og vi gikk inn. Han snublet, og skled i støvsugerstilling inn av døra, med meg på slep. Hun bare smilte enda større, og ønsket oss velkommen. Så sto vi der da, side om side, som to siklende fjortisgutter som nettopp har fått øye på et par kvinnebrøst for sånn cirka aller første gang. Hun smilte fremdeles, som om denslags reaksjon på hennes fremtoning var helt dagligdags (det skulle ikke forundre meg). “Si det da”, hvisket han, og dultet i meg. “Si hva da?” hveste jeg tilbake. “Bare si det”, var svaret jeg fikk. Så jeg sa: “Vi skal spise. Mat. To. Vi er to stykker.” Steike, jeg er sjarmerende. Og hvilke talegaver jeg har! Ikke rart at damene faller som fluer når jeg setter i gang.
For å gjøre en lang historie kort: Hun er helt sikkert byens deiligste servitør. Og restauranten hun jobber på, er utvilsomt byens verste. Men rakkern, hva gjør vel det. Vi led oss igjennom ihjelsaltet salat, gummibiff, og brent kaffe. Og siden hun strøk oss over skuldrene på en innmari hyggelig måte hver gang hun ga oss påfyll, drakk vi enda mere brent kaffe. Det er uten tvil det verste måltidet jeg har betalt for i hele mitt liv, smaksmessig. Og det sier ikke så rent lite, jeg har vært på busstur til Tsjekkia. Men denne gangen gjorde det slett ingen ting, for smaksløkene ble lammet av de runde formene, det hvite colgate-smilet, de elegante hendene og den lille bevegelsen hun gjorde hver gang hun kastet håret bakover. Så hva gjør det da, at magen vrenger seg og prøver å trykke alt av mageinnhold opp der det kom fra, når man har noe helt guddommelig i servitriseuniform å se på?
I morgen drar jeg helt sikker tilbake. Og kjøper is. For det kan vel tullebukkene på kjøkkenet umulig klare å rote til?
Hva mener du “ring meg”?
14 jun 2010 4 kommentarer
“Kan du ikke heller legge meg til på facebook, eller følge meg på twitter? Evnt kan vi prates på msn, hvis du fremdeles driver med sånt.”
Hvordan ble jeg ei sånn nettugle?
Oh, it’s nothing black coffee and red lipstick can’t fix.
06 jun 2010 5 kommentarer
Noen dager våkner jeg og kjenner at jeg er på helt feil spor i livet.
Jeg har en kalender hengende foran sengen. For hver måned som kommer får jeg en ny dame med operasjonspupper å våkne til, og det er forsåvidt uproblematisk. Det er rutenettet under som gir meg dårlige morgener. Der har jeg nemlig markert med streng, rød tusj, alt jeg har i vente i form av oppgaver som må utføres, frister som må rekkes og telefoner som må tas. Lettere inspirert av min listomane venninne Virrvarr, er strategiske checkpoints i huset dekket av to-do-lister, å-gjøre-lister, å-huske-lister, å-skrive-lister og andre lister, slik at det er umulig å unngå dem. På kjøleskapet. Ved vannkokeren. På speilet. Over dorullen. Og jeg tenker ikke engang å begynne å beskrive skrivebordet mitt. Denne konstante strømmen av påståelige påminnelser om at jeg alltid har noe å gjøre, og aldri kan sette meg ned i sofaen som en lat slask og senke hjernefrekvensen ned til grønnsaknivå mens jeg passivt konsumerer god eller mindre god underholdning med god samvittighet, fører ikke til så rent lite stress. Å-gjøre-lister er helt unyttige. Det eneste de gjør er å roe deg ned mens du skriver dem, som om du har kommet deg bittelitt nærmere målet når du har fått det ned på en post-it. Lureri. I morgen, når du ser den dumme lista hengende på kjøkkenet, kommer du til å følge deg så stresset at du blir nødt til å skrive en liste til. (Rehab, anyone?)
På slike morgener føler jeg meg lurt. Skribent, liksom. Stas å leve av å skrive, ja. Det blir nok flott. Og goshameg så heldig jeg er som får drive med det jeg liker! Noen dager føler jeg meg slett ikke heldig i det hele tatt. Og ja, jeg vet at det er dårlig chi (eller hva det enn kalles) å henge en masete kalender med store pupper på midt i mitt eget synsfelt om morgenen, og tapetsere leiligheten med neongule klistrelapper. Heldigvis er det bare noen dager nå og da det føles ugreit. Og det er selvfølgelig de dagene jeg har dårlig tid, er på etterskudd og/eller er helt tom for inspirasjon. Heldigvis er det mulig å redde slike dager også.
Det finnes en liten oase rett nede i gata, der det ikke henger to-do-lister på veggene, der ingen datamaskiner lyser med tomme word-dokumenter og søte, svenske jenter lage kaffe i store bøtter, som man kan forskanse seg med i et hjørne mens man betrakter verden med rødkantete øyne. Det finnes stikkontakter, slik at jeg kan sette datasnadden i veggen og slåss mot det tomme word-dokumentet, om jeg gidder. Men det gidder jeg ikke. På slike dager er jeg “strictly paper”, som min britiske litteraturforeleser proklamerte at han var en morgen på Blindern (og dermed satte han i gang en hel liten kjemisk reaksjon i meg som minnet kraftig om forelskelse, for selv om jeg er glad i datamaskinen min, er det få ting jeg setter mer pris på enn ting som er “strictly paper”). Etter en bøtte med kaffe, eller kanskje to, litt sjøutsikt og lukten av bakevarer, pleier ting å komme på gli igjen. Da kan jeg driste meg til å notere litt i skriveboka, og plutselig kjenner jeg at jeg er på riktig vei igjen. For sannheten er at jeg elsker å skrive. Og neste morgen, når jeg våkner, gjør det ikke noe at silikondamen på veggen forteller at jeg skal ha et visst anntall sider skrevet ferdig til i dag. Fordi det har jeg. I en liten notatbok med kaffesøl på.
The golden age of video – hjerneklister
25 mai 2010 1 kommentar
in Glimt fra livet, Plapre, Virkelighetsflukt
Åh, kjære vene. Jeg klarer ikke slutte å se/høre på denne:
La meg si deg et sannhetens ord…
21 mai 2010 1 kommentar
in Bildeblogging, Glimt fra livet
“Nothing tastes as good as skinny feels?”
(Jess, det er sommer. Og is smaker best rett fra boksen.)
Trusesveis
17 apr 2010 Legg igjen en kommentar
in Glimt fra livet, Skriverier
Tja, kanskje et lite blått hjerte, sånn litt på siden der?
Enda mer blogging om brasiliansk voksing og håret der nede, på min sexblogg på klikk.no.
Pepper
12 apr 2010 4 kommentarer
Neida, jeg skal ikke komme her og si at jeg ikke ble advart. Stikker du hodet frem, så kommer det pepper. Særlig dersom du sier “fitte” ofte, og sikter høyt når du vurderer hva og hvor mye du kan klare. Jeg var forberedt også. Det vil si, jeg var forberedt da boka kom ut. Jeg var klar for sinte henvendelser og fornærmede fjes. Jeg var klar for å takle sure kommentarer, og forsvare meg ovenfor folk som ikke liker puleprat om skravling om kåte damer og hva kåte damer gjør. Men vet du hva, det kom aldri. Ingenting. Responsen var så overveldende positiv, at fallhøyden helt sikkert ble rimelig høy etterhvert.
Så derfor får jeg litt sånn dirrende underleppe når jeg får fortalt at jeg må ta meg sammen, og at noen ikke liker det jeg driver med. Særlig når det kommer i perioder hvor jeg jobber stussen av meg med høyrehånda og takler stadig innkommende intriger med venstre. Jeg kan svare på amper e-post med høyre fot og huske å handle, lage middag, vaske klær, betale regninger, rense huden og ta vitaminene mine med venstre fot samtidig, men det blir litt voldsomt, selv for meg.
Så derfor setter jeg på skuldermassasjen i kontorstolen, koker te-vann og plugger inn i-poden mens jeg gjentar for meg selv at jeg er flink, og at kritikk bare gjør meg flinkere og tøffere. Ja, for vi har alle godt av litt kritikk, har vi ikke? Og så kjenner jeg intenst på den staselige kriblingen jeg har i magen om dagen. Jeg har ikke kjent den på lenge, er det fordi det er vår? Eller er det noe annet som skjer? Tiden vil vise.
*lurt smil*
Jeg må skryte litt av frisøren min:
31 mar 2010 1 kommentar
in Anmeldelse, Glimt fra livet
Jeg er veldig glad i frisøren min. Jeg håper du er like glad i din også. Om du ikke synes at din frisør er den beste i verden, så bør du vel strengt tatt fortsette å lete. Nå kommer jeg rett fra et besøk hos min, og jeg kjenner at joda, hun (eller de, for salongen har jo flere flinke damer) er nok aller best.
Jeg har lagt min elsk på BalanZera, som er en økologisk frisørsalong. Hva er vitsen med en økologisk frisørsalong, spør du? Vel, jeg merker en helt tydelig og veldig behagelig forskjell. Etter noen timer i stolen, med fargebehandling, vasking, klipping, kuring, fotbading og fiksing, føler jeg meg veldig oppkvikket. Slik har det ikke alltid vært. Det å få farget etterveksten for eksempel, har pleid å være litt problematisk. Ja, selvfølgelig føler jeg meg fin med nyfarget hår uansett. Men nå er det slutt på å kjenne seg tung i hodet etter å ha sittet innhyllet i en sky av kjemikalier, og det er slutt på hår som blir slitt og trist av å bli farget om og om igjen. Jeg er ikke lenger rød i kinnene, kløende i hodebunnen og trøtt etter noen timer i salongen, og jeg er rimelig sikker på at dette først og fremst kommer av at hårfargen de bruker hos BalanZera er mye bedre for meg. Og da sikkert mye bedre for resten av verden, for miljøet og alt det der også. Jeg har spurt frisøren min om hva slags teknologi det er snakk om, som gir en fin og holdbar hårfarge uten at den kjennes så sterk og slem ut. Jeg fikk et godt svar, og jeg kunne sikkert ha prøvd meg på å gjenfortelle. Men det tør jeg ikke. Faktum er at det funker som en drøm, og både håret mitt og resten av meg blir mye blidere. BalanZera fører også John Masters Organics, som er et merke jeg er veldig glad i. Blant annet har de verdens mest velduftende bodylotion.
I dag har jeg fått klippet, kuret og farget håret. Jeg har også fått fotbad, deilig hodebunnsmassasje og økologisk te og frukt. Jeg har fått slappet av noe helt intenst i en behagelig, nesten meditativ atomsfære. Hele pakka kostet meg rundt 1500 kroner, og det er slett ikke verst. Særlig ikke når jeg ble fin i tillegg. Og det var verdens søteste frisør som gjorde det også. Blir det bedre? I think not. Og jeg har funnet frisørsalongen i mitt liv.
Jenter som kommer kommer enda en gang!
11 mar 2010 8 kommentarer
in Bildeblogging, Glimt fra livet, Skriverier
Det føles som om det var i går, at Ida og jeg sto der med vår egen bok, vår helt egen bok, i hendene for første gang. Se her, så glade vi var!
I dag har det skjedd igjen, nesten. Jeg var innom forlaget helt alene, men jeg fikk litt den samme følelsen allikevel. Jenter som kommer finnes nå i en snasen pocketutgave. Mye lettere å bære rundt på, og billigere kommer den også til å være. Hurra!
Sabotasje
04 mar 2010 5 kommentarer
in Bildeblogging, Glimt fra livet
Teen er drikkeklar, snacksen servert og lyset dempet. Det er filmkveld i heimen. Det tar ikke mange minuttene før filmsjefen sjøl, min samboer, aner ugler i mosen.
- Kjære, syns du ikke lyden høres litt merkelig ut?
Jeg, ignorante kvinnemenneske, kan ikke egentlig si at jeg merker noe unormalt. Men mannen insisterer, og vi finner snart ut at han har helt rett. Snadden til den ene høytaleren er kuttet, ja, kuttet, tvers av. Han ser på meg.
- Har du kuttet av ledningen til høyttaleren?
Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det? Men han gir seg ikke.
- Jeg har ikke gjort det. Og det har ikke vært noen andre her inne.
- Kanskje jeg tråkket på den med en skarp stilletthæl, eller noe sånt?
- Eh, neppe. Den er kuttet rett av.
- Kanskje den har hatt et skarpt bordben på seg?
Vi undersøker alle bordbena i rommet, og nei. Det er ingenting som tyder på at et bordben har skylda. Et øyeblikk lurer vi på om Mister Hamster kan være synderen. Men han tygger aldri på noe som ikke er mat. Og kuttet er helt rent, ingen tegn til gnaging, bare et rent kutt, tvers over.
Dette plaget oss i et par dager. Vi kom opp med nye, stadig mer fantastiske teorier, men ingenting holdt vann. En liten stund syntes vi begge at måten ledningen var kuttet på var en klar trussel. Nå, et par dager senere, har noen vært og tuklet med lyden vår igjen. For å si det på et språk jeg forstår: Høyttalersnadden hadde blitt puttet i feil hull i dataen. Over natten. Altså, byttet hull. Det er da mer enn bare litt merkelig? Min teori er at naboen har fått nok av min kjæres manga og min porno, og sniker seg inn i leiligheten vår når anledningen byr seg, altså når vi stikker i dusjen sammen. Vi deler nemlig bad med en liten gjeng (tilsynelatende) sympatiske mennesker. (Eller…? Sjekk mitt tidligere innlegg om fellesbadet vårt HER…)
Jeg kjenner paranoiaen komme snikende, jeg skal innrømme det. Beroligelser og troverdige teorier mottas med takk.
