Maren Kristiane

Jeg har skjønt at det er vanlig å ha sex når strømmen går. I går var strømmen borte i tre timer. Vet dere hva jeg gjorde? Jeg spiste en stor boks med tiramisu, og sølte stearing over hele stuebordet. Av den klissete vokskladden jeg skrapte opp, lagde jeg en liten statue. Desverre (og nå mener ordrett det jeg sier, og ingenting annet) ble den stiv ganske fort, så jeg fikk den ikke til å bli helt som jeg ville. Jeg håper du har god nok fantasi til å se hva det skal forestille allikevel.

Jeg ble så inspirert av å gjesteblogge for Ask for answers, at jeg  ble nødt til å skrive litt om skriving.  Jeg bryr meg ikke om at jeg høres ut som en eksentrisk skrulle. Det er mitt rett som skapende, skrivende menneske. Rett og slett.

Vær vrang – hvis du er det

Nå høres jeg sikkert veldig snodig ut, men jeg klarer ikke å skrive på hvasomhelst eller med hvasomhelst. Min erfaring er at mange andre som skriver også har det sånn. Hvis jeg skal skrive på pc, er jeg mest inspirert i wordpress. Jess, jeg kladder i wordpress. Så kan jeg heller klippe og lime inn i word etterpå når jeg skal redigere mer, men jeg merker det går tregere med en gang. Tilogmed wordpad er mer inspirerende enn word for meg. Hvilken pc jeg sitter ved er også veldig viktig. Nå som min gamle datamaskin har begynt å ta kvelden, leter jeg etter en ny som kan appelere til meg. Det er ikke enkelt, skal jeg si deg. Jeg ønsker meg en laptop med en sånt island-style-tastatur, eller hva det heter. Jeg mistenker at det kan funke for meg.

Jeg fungerer aller, aller best på papir.  Jeg tror det har noe å gjøre med at ikke alle ord og tanker kan beskrives med Times New Roman og halvannen linjeavstand, ihvertfall ikke mens de er helt ferske. Da trenger jeg å drodle, lage piler, skrive ord i små klynger og paranteser og drodle litt mer for å få ned hva jeg mener. Det kan du ikke gjøre på en datamaskin (Ihvertfall ikke i word. Fnys). Aller best fungerer det å skrive i en tykk bok med a5-format og smårutete ark, med en tynn, litt hard trykkblyant. På andreplass kommer steinerskolens fantastiske silkebøker, de tykke, gule i stående a4-format (som jeg desverre begynner å gå tom for. Panikk!), og en 0,7-kulepenn som lager tykke, sorte, våte streker. Førstnevnte egner seg til artikler, blogginnlegg, noveller og anmeldelser. Sistnevnte til dikt, tegneserier, historier for barn, og snodige historier. Spør meg ikke hvorfor. Sånn er det bare.

Når jeg virkelig kjenner jeg mangler inspirasjon, tar jeg med meg min smårutete a5 og setter meg på en helt spesiell kafe, der lyset, stemningen, utsikten og den digre bøtta med kaffe er helt riktig. Det har hendt at jeg har begynt å grine fordi bordet “mitt” (og plan b bordet også!) var opptatt, og jeg hadde en deadline å rekke.

Jeg kjenner dem som kun kan skrive i en moleskine-notatblokk. Noen funker best i lilla, andre utendørs med en nyspisset blyant. Noen er mest effektive i sitt eget arbeidshjørne, som de bruker kun til skriving og intet annet. Noen trenger urtete og dempet bakbrunnsmusikk. Noen fungerer omtrent like bra uansett. Bra for dem.

Poenget mitt er at vi alle har noen faktorer som gjør at inspirasjonen og arbeidslysten kommer litt lettere. Slike triggere er en kjemperessurs.  Dette var litt om mine. Hva er dine? Har du funnet dem?

Jeg fant et slideshow jeg lagde for noen år tilbake.  Jammen var jeg skummel! Jeg prøvde, ihvertfall.

Klikk på bildet, så får du se:

Jeg har tegnet mine egne bokmerker, og de har fulgt meg i gjennom mange gode og ikke fullt så gode leseropplevelser. Faktisk så lenge at de alle begynner å bli slitte i kantene.

Damen med giftflasken er den aller eldste av dem, skjønt hun ser ikke slik ut.

Danserinnen ble til i en periode da jeg var intenst opptatt av magedans, og da spesielt tribal fusion, som jeg fremdeles elsker.  (Det er ikke så rent sjelden jeg skulle ønske jeg kunne danse som Kami Liddle, Ariellah eller Rachel Brice.)

Blondinen med den igjensydde munnen dukket opp i en drøm, men hun ser litt annerledes ut på papir.

Damen i grønt som kjeder seg, er min favoritt, og den av dem jeg har hatt med meg mest. Hun begynner å bli fillete, stakkars.

Zebra-elefant-kvinnen. Slettes ikke til å spøke med.

Når jeg er lei av å skrive om pulings, kjører jeg origami-terapi. Er jeg ekstra kreativ, kjører jeg pornigami-terapi. Og det virker.

Jeg har funnet en hobby som er midt i blinken for meg. Ennå er jeg helt i startgropa, men jeg kjenner at det er timevis med moro å hente for meg  i dette.

Pornigami er origami med pornografiske bilder. Hvordan jeg kom på dette? Enkelt. Jeg hadde plakater av to herlige, lettkledde damer over skrivepulten min. Nå syns de fleste i min omgangskrets at dette er helt ok i en besøkssituasjon, men ikke alle. Det er ikke ALT besøk som trenger å bli møtt med porno på veggen. Så jeg så meg nødt til å ta dem ned, og nå har Caroline Andersen og Isabel Vibe blitt til hver sin lille eske, som jeg har stående på pulten i mitt stuekontor.

Det passet seg slik at alt det eksplisitte befinner seg enten i bunnen av esken eller under den, slik at  jeg får en fin dose pupp eller lår når jeg titter oppi eskene eller under dem. Sånn på utsiden ser de bare søte og uskyldige ut.

Neste prosjekt? Tja. Papirhatt med Jenna Jameson? Papirbåt med John Holmes? Papirkanin med Jesse Jane? Papirstjerne med Chasey Lain?  Det er kun fantasien som setter grenser her.

…men det viser seg at jeg kan lage origami-hjerter!