Jeg er ikke Frøken Anti Juhl…
06 nov 2010 1 kommentar
…men det er ikke så langt i fra.
Eller, jeg elsker jula. Jeg blir varm om hjertet og euforisk i toppen. Jeg blir høy på kongerøkelse og synger julesanger høyt og med innlevelse, mens jeg henger opp skinnende blanke kuler og gråter en skvett fordi jeg blir så rørt fordi det er jul igjen. Jeg har intens julestemning lagret et sted i sjelen, og jeg har nok til å fylle kanskje sju dager per år med denne galskapen.
Nå ønsker handelsstanden å fortelle meg at det snart er jul. De ønsker å kickstarte julestemningen min, slik at det tyter glitter og girlandere ut av ørene på meg og kronene triller ut av pengepungen, til det er tomt både i pengepungen og julestemningslageret i sjelen. Og vips, så har jeg brukt opp juleuka mi, og det allerede tidlig i november! Da er det tomt. Og det betyr at jeg må kjempe alt jeg kan mot lysten til å kveste hver eneste nissekledde, eyelinerfregnete fjott som kommer sprettende med et manisk smil og masseproduserte pepperkaker i plastboks, mens h*n ringer i en blankpusset bjelle og hypper på fyren i reinsdyrdrakt, og det i nesten to måneder. Ah, jul med din glede, novembermarsipangris og satans mas overalt. Kjære påske, påskestemningslageret mitt er fremdeles inntakt. Skynd deg og kom.
Adopteres bort: Klesskaps-skatter (ikke katter)
27 sept 2010 4 kommentarer
in Glimt fra livet, Jåleri, Plapre, Skotøy
Jeg rydder i skapet og på kottet, og finner vakre ting jeg ikke bruker. Kanskje noen andre vil bruke dem? Det er ikke alt jeg er sikker på at jeg vil skille lag med, men jeg tror det. Se her:
Jeg har et par nydelige, røde sko fra Bianco, som ikke passer. De hadde bare størrelse 40 igjen i butikken, og jeg ville så gjerne ha dem at jeg ga blanke i at de var litt for store. Jeg har brukt dem en eneste gang, og konstantert at de slettes ikke passet meg, og kjippet når jeg gikk med dem. Ikke kult. Derfor: Hvis du kan gi et godt hjem til et vakkert par røde sko, i en litt stor størrelse 40, skal du få dem billigere enn i butikken. De er rødere enn på bildet, altså mindre rosa.
Jeg har også et fin-fint korsett som ikke passer lengre. Størrelsen er 30 inches/76 cm, og det er et underbust-korsett (altså går det ikke over puppene) i sort silkestoff. Det er helt enkelt, og jeg har pleid å bruke det over kjoler og hvite skjorter. Nå passer det ikke til meg lengre, men kanskje det passer til deg? Det er ikke et liksomkorsett, du kan snøre deg inn endel centimeter med dette, og få en fabelaktig timeglassfasong. Pris? Jeg er ikke sikker enda. Skal tenke på det:) Jeg hadde på meg korsettet på pressebildene til Jenter som kommer, og fotografen er den eminente Anniken Valstad.
Og så var det disse sexy, blanke støvlettene her. Jeg har brukt dem på bilder en eller to ganger, men de er litt i minste laget, så jeg orker ikke å gå med dem over tid. Da er litt av poenget borte for min del. De er altså en litt trang 39, og veldig pent brukt. De er støvete altså, i og med at jeg har latt dem ligge på kottet i håp om at jeg skulle få bruk for dem. Jeg kjøpte dem for rundt tusenlappen. Du får dem billigere.
Jeg har en superkul uniformsjakke i sort lakk, med hvite detaljer. Jeg har ingen gode bilder av den, men den er lett insvingt og går litt ned på rumpa. Jeg har bare prøvd den et par ganger, aldri gått med den. Den er nok en størrelse 42/44, og er faktisk også unisex.
Kan du tilby et godt hjem til en av disse godsakene, så legg igjen en kommentar her, eller skriv en e-post til marenkristiane@gmail.com
Nemlig.
Om jenter som ikke er jenter
06 sept 2010 1 kommentar
Kjære menn som later som om dere er jenter på nett:
Jeg gjennomskuer dere. Jeg lukter at fantasiene deres er mannefantasier, og at bildene dere viser fram er bilder av eksen, og tilfeldige nakenjenter på nett, eller andre som har vært naive før meg og sendt bilder først. Jeg skjønner at dere er mannfolk når dere spammer meg med “klemz”, “thihihi”, “fniiis”, “koz” og “jeg syns jo det er litt pinlig å tazte om sånt som dette her, da, men, thihihi, fins&rødme litt”. Er det virkelig sånn dere tror jenter prater seg i mellom? Og når du dummer deg ut og sender webkameraet ditt i et halvt sekund før du rekker å x’e det ned ved å trykke febrilsk på ctrl+alt+noia+fail og alle andre knapper du kommer borti, så kan du vite, mens du sitter der og svetter som en skikkelig Mann, at jeg så alt du har av både adamsepler, viker og bartevekster. Og at du helt sikkert kan slutte å late som nå. Jeg er tross alt snill nok til å leke hobbypsykolog for deg og fortelle deg at alt du fantaserer om er helt normalt (så sant det er det, altså) selv om jeg hverken har tid eller lyst, sånn egentlig.
Og et par ting til: Er det virkelig så mange av dere? Eller har dere bare spesielt lyst til å snakke med meg? Skammer dere dere ikke? For at dere lurer noen, og utnytter andre (Nå tenker jeg først og fremst på bildene dere bruker. Fyskam.)?
Og til dere jenter som villig sender bilde til sympatiske mennesker dere treffer på nett: Bruk magefølelsen og vær forsiktig. For alt dere vet kan det være at bildene deres blir brukt av og havner hos helt andre mennesker enn dere tror. Er dere heldige, havner de hos meg. Jeg har en pen kolleksjon frekke bilder av mer eller mindre uvitende kvinner, sendt til meg av menn under kvinnelige dekknavn. Er dere uheldige, havner de hos noen som er langt mindre trivelige, eller, i verste fall, noen som står dere mye nærmere enn det jeg gjør(Tenk, så pinlig!).
Det var dagens lille nettvettleksjon. Bruk hodet.
Gode og dårlige venner
15 aug 2010 4 kommentarer
Jeg har egentlig ingen dårlige venner. Ingen som puler i senga mi uten å rydde opp etter seg, friserer marsvinet mitt, stjeler pornoen min eller spyr i kjøkkenvasken så den blir tett og raper bacardimarinert pølse fra Narvesen i to uker etterpå . Ikke nå lenger. Allikevel er det ikke alle jeg kjenner som kan karakteriseres som gode venner, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg tror jeg oppfører meg bedre mot de som ikke er helt gode. Da sensurerer jeg meg selv en del, og det setter de helt sikkert pris på. Og det er igrunnen helt greit. Men iblant, eller egentlig relativt ofte, syns jeg det er deilig å omgås noen som tar meg akkurat som jeg er. Som tåler at jeg snakker høyt og mye, med grove ord når jeg føler det trengs. Som ikke er redde for å snakke høyt og mye selv. Som ikke rynker på nesa når jeg deler detaljer fra mitt nattlige liv, eller mitt nettlige liv for den sakens skyld. Som ikke sier jeg er gæern, fra vettet eller beint fram ekkel når jeg deler drømmer og planer for fremtiden. Som heller ikke sier at det er umulig. Som ikke nødvendigvis har de samme interesser og synspunkter som jeg har, men som hører på meg allikevel, og syns jeg er helt grei selv om jeg har mye rart for meg. Som til og med liker meg til tross for på grunn av nettopp dette. Jeg liker å åpne meg, og jeg liker folk som åpner seg også. Jeg har skjønt at ikke alle takler å få personlige detaljer slengt på bordet over lunsjkaffen. Jeg liker dem som liker det. Og dem som slenger tilbake.
Sånne venner vokser ikke på trær. Det finnes nok av dem som synes jeg burde finne meg andre drømmer, og helt andre ting å drive med på fritiden. Sånn for mitt eget beste, liksom. Jeg skjønner at det er velment. Men jeg kjenner også klart og tydelig hva slags mennesker som betyr mest, og gjør meg aller gladest. Og det er ikke dem som alltid er enig med meg. Det er de som liker meg som jeg er.
This is what a bisexual looks like
05 jul 2010 7 kommentarer
in Bildeblogging, Dykk i arkivet, Glimt fra livet, kjærlighet, Plapre
Det er et snodig fenomen. Hvordan legningen din forandres ettersom hvem du er sammen med. Uansett hva du definerer deg selv som, altså. Egentlig er jeg drittlei av båser. Men jeg snakker litt om dem allikevel.
Jeg er bifil, ganske nøyaktig 50/50. Jeg funker like fint i et forhold med en mann som med en kvinne. Og jeg føler meg som akkurat den samme dama uansett hva kjæresten min har mellom bena. Merkelig hvordan omverdenen min oppfatter det som om jeg skifter legning når jeg skifter partner, dog. Hetero i går, lesbisk i dag (sikkert bare en fase) og hetero i morgen igjen (var det ikke det jeg sa). Og så er det merkelig hvordan noen forventer at utseendet skal forandre seg i takt med at legningen liksom forandrer seg. I mitt tilfelle er det ingen sammenheng. Tror jeg. Eller? Og hvis du lurte: Fasiten er at jeg er bifil på alle bildene. Faktisk.
2001.
Blond, ukyssa, og ubekymra.
Det var på den tiden jeg regnet med at min interesse for gutter var normal, og at min interesse for kvinner var en slags form for dukkefascinasjon som ennå ikke hadde gått over. En grei forklaring kanskje, men det skulle jo vise seg å være bittelitt mer komplisert enn som så.
2002:
Fremdeles blond, men en viss goth-het er definitivt å spore allerede her. Det er hunden min Bassa jeg holder i hendene, forresten. Her er hun bare barnet, men allerede verdens fineste. Jeg hadde nok type, og var fornøyd med det. Noe annet ville vært vanskelig på den tiden, tipper jeg.
2003:
Goth-heten når nye høyder, og jeg har type som matcher meg. Vi titter på damer sammen, og snakker om pupper. Lurer på om jeg tilogmed innrømmer å ha små crush på venninners venninner. Jeg burde helt sikkert ha skjønt at jeg likte damer by now, men det er merkelig hvor blind man kan være. Jeg var fornøyd med å ha type, ergo var jeg heterofil. Ja, liksom.
2004:
Nå syns jeg at jeg begynner å ligne meg. Og jeg tror at jeg hadde begynt å kysse jenter nå. Sånn på ordentlig. Men jeg tror neppe jeg hadde uttalt ordene “Jeg er bifil” enda. På den annen side, er det egentlig så viktig? Jeg bare var, og var fornøyd med det.
2005:
Jeg kysser ei jente på russekortet mitt (skjønt, det var bestevenninna mi, og slett ikke sånn ment) og innrømmer ovenfor noen få utvalgte at jeg tror jeg er bifil. Først og fremst snakker jeg med dem som selv er skeive på et eller annet vis. Men jeg vet ikke helt om jeg tror på meg selv en gang, når jeg sier at jeg er noe annet enn hetero. For jeg kan rett og slett ikke se for meg å leve i et forhold med ei jente. Allikevel føler jeg åpenbart at jeg har noe på Gaysir å gjøre, for jeg oppretter profil her i løpet av vinteren. Men det sier jeg ikke til noen.
2006:
I løpet av dette året var det gjort. På dette bilder har jeg ganske nylig kommet ut av skapet, eller, jeg er vel ikke helt ute en gang. Jeg hadde i det minste fått meg dame, og var midt i prosessen med å sjokkere familie, venner og ekser med den spennende nyheten. Mange syntes det var vanskelig å svelge at jeg nå hadde kvinnelig kjæreste, samtidig som at mine tidligere forhold med menn slett ikke var løgner, men ekte forhold de også. Jeg vet ikke om pipa vitner om en sakte forvandling mot et mer lesbisk image?
2007:
Jeg var kjempelesbisk under skeive dager i 2007. Til sammenligning var årets skeive dager en småtrist og merkelig opplevelse, for jeg følte ikke at jeg hadde noe å feire. Jeg hadde jo ikke dame. Selvsagt var jeg helt på villspor da jeg følte nettopp det, men allikevel.
2008:
I 2008 skrev jeg bok om å ha sex med jenter. Det sier litt. Man kan bli heterofil av mindre. Jeg kunne ha slengt på et glossy pressebilde hvor jeg har blondeundertøy og nye extensions, men det kan dere finne her istedenfor. Sånn så jeg ihvertfall ut. Og hele dette året ble preget av Det Store Dame-Prosjektet, nemlig Jenter som kommer.
2009:
Jeg har aldri hatt så draget på damene, hverken før eller siden. Det kan skyldes de nye chanel-brillene, men den ferske puleboka i hyllene er nok en mer sannsynlig forklaring. Gøy uansett, og sprøtt. Det ironiske er at jeg får meg type omtrent samtidig med bokutgivelsen, og jeg blir framstilt som en som er sammen med damer i media. Men det er greit. Det er jo helt riktig, begge deler.
2010:
Vel, det er nå. Jeg er samme dama som jeg alltid har vært. Og det er nok av ferske bilder av meg på bloggen, om du lurer på om jeg fremdeles ser helt lik ut. Igrunnen syns jeg at jeg gjør det.
Hva mener du “ring meg”?
14 jun 2010 4 kommentarer
“Kan du ikke heller legge meg til på facebook, eller følge meg på twitter? Evnt kan vi prates på msn, hvis du fremdeles driver med sånt.”
Hvordan ble jeg ei sånn nettugle?
The golden age of video – hjerneklister
25 mai 2010 1 kommentar
in Glimt fra livet, Plapre, Virkelighetsflukt
Åh, kjære vene. Jeg klarer ikke slutte å se/høre på denne:
Sær skribent
22 mai 2010 9 kommentarer
in Kreativitet, Plapre, Skriverier
Jeg ble så inspirert av å gjesteblogge for Ask for answers, at jeg ble nødt til å skrive litt om skriving. Jeg bryr meg ikke om at jeg høres ut som en eksentrisk skrulle. Det er mitt rett som skapende, skrivende menneske. Rett og slett.
Vær vrang – hvis du er det
Nå høres jeg sikkert veldig snodig ut, men jeg klarer ikke å skrive på hvasomhelst eller med hvasomhelst. Min erfaring er at mange andre som skriver også har det sånn. Hvis jeg skal skrive på pc, er jeg mest inspirert i wordpress. Jess, jeg kladder i wordpress. Så kan jeg heller klippe og lime inn i word etterpå når jeg skal redigere mer, men jeg merker det går tregere med en gang. Tilogmed wordpad er mer inspirerende enn word for meg. Hvilken pc jeg sitter ved er også veldig viktig. Nå som min gamle datamaskin har begynt å ta kvelden, leter jeg etter en ny som kan appelere til meg. Det er ikke enkelt, skal jeg si deg. Jeg ønsker meg en laptop med en sånt island-style-tastatur, eller hva det heter. Jeg mistenker at det kan funke for meg.
Jeg fungerer aller, aller best på papir. Jeg tror det har noe å gjøre med at ikke alle ord og tanker kan beskrives med Times New Roman og halvannen linjeavstand, ihvertfall ikke mens de er helt ferske. Da trenger jeg å drodle, lage piler, skrive ord i små klynger og paranteser og drodle litt mer for å få ned hva jeg mener. Det kan du ikke gjøre på en datamaskin (Ihvertfall ikke i word. Fnys). Aller best fungerer det å skrive i en tykk bok med a5-format og smårutete ark, med en tynn, litt hard trykkblyant. På andreplass kommer steinerskolens fantastiske silkebøker, de tykke, gule i stående a4-format (som jeg desverre begynner å gå tom for. Panikk!), og en 0,7-kulepenn som lager tykke, sorte, våte streker. Førstnevnte egner seg til artikler, blogginnlegg, noveller og anmeldelser. Sistnevnte til dikt, tegneserier, historier for barn, og snodige historier. Spør meg ikke hvorfor. Sånn er det bare.
Når jeg virkelig kjenner jeg mangler inspirasjon, tar jeg med meg min smårutete a5 og setter meg på en helt spesiell kafe, der lyset, stemningen, utsikten og den digre bøtta med kaffe er helt riktig. Det har hendt at jeg har begynt å grine fordi bordet “mitt” (og plan b bordet også!) var opptatt, og jeg hadde en deadline å rekke.
Jeg kjenner dem som kun kan skrive i en moleskine-notatblokk. Noen funker best i lilla, andre utendørs med en nyspisset blyant. Noen er mest effektive i sitt eget arbeidshjørne, som de bruker kun til skriving og intet annet. Noen trenger urtete og dempet bakbrunnsmusikk. Noen fungerer omtrent like bra uansett. Bra for dem.
Poenget mitt er at vi alle har noen faktorer som gjør at inspirasjonen og arbeidslysten kommer litt lettere. Slike triggere er en kjemperessurs. Dette var litt om mine. Hva er dine? Har du funnet dem?
You probably think this song is about you, don’t you?
18 apr 2010 4 kommentarer
in Plapre
Er det ikke rart hvordan man noen ganger skriver et innlegg som tilsynelatende er til hele verden, men som egentlig bare er til en spesiell person? Jeg mener, noen ganger kjenner vi at vi har noe å si til noen, noe vi skulle ønske de visste, men så klarer vi bare ikke å si det, kan ikke, eller bør ikke. Ja, det hadde nok vært best å bare si det rett ut. Eller holde kjeft om det. Men så føler man for å lekke litt allikevel.
Har du en blogg, er det enkelt. Da kan du bake beskjeden din inn i et blogginnlegg, proppe teksten full av hint og antydninger, og håpe at rett person plukker det opp. Ikke nok til at h*n kan være helt sikker, men nok til å så en liten spire. Skriver du dikt, noveller, sangtekster, hvasomhelst, er det også enkelt. Jeg vet at folk gjør det med statusoppdateringer på fjesboka. Jeg gjør det selv også. Ufattelig passiv måte å kommunisere på, men det føles både trygt og spennende på en gang. Skjulte budskaper er alltid stor stas.
Jeg leter etter dem i andres skriverier hele tiden. “Lurer på om det egentlig er meg det er snakk om her? Noe du vil si meg, kanskje?” Ofte finner jeg beviser på det jeg vil finne beviser på. Jeg ser det jeg vil se, og forstår det slik jeg vil forstå det. Fint for meg. Jeg har blitt fortalt at det bare er jenter som holder på å gå i sirkler på den måten, og at menn overhodet ikke snakker skjult-budskap-språket. Min erfaring er forøvrig at det gjør de faktisk.
Tror du dette innlegget egentlig er myntet på deg? Kanskje er det nettopp det. Men ikke vær for sikker.
