Krabben var ihvertfall ikke min middag. Jeg er redd for skalldyr, og liker ikke å spise dem. Jeg liker nesten ikke å se på dem heller. (Jeg lurer på om det hele stammer fra en episode av tøydokke Anna, der Anna blir kidnappet av en stor, skummel, syngende krabbe. Noen som husker?) Men jeg innrømmer at denne krabaten er en tøffing, og at den gjerne må få leve og drive med sitt. Så lenge den ikke grafser på meg når jeg bader.

Geita virket rimelig uinteressert i det meste. Det er vel ikke til å unngå, når du har tilbragt hele (?) livet ditt i et turistfelle og har prøvd å spise alt det som solbrente turister har prøvd å mate deg med.

Slangen fikk jeg slengt rundt halsen i et uoppmerksomt øyeblikk. Jammen godt jeg ikke er redd for slanger. Jeg tør vedde på at denne stakkaren stadig får seg ufrivillige flyturer, i og med at slett ikke alle turistdamer reagerer like rolig på å få en reptil i kløfta. Tipper jeg, ihvertfall.

Kamelen er en fin fyr. Den krever en hel parkeringsplass-rute når den vil slappe av, og lukter koselig fjøs. Og så har den store, mørke, pene øyne. Og kameltå.

Kamelonen er det triveligste dyret jeg har møtt på lenge. Den har utoverøyne som ligner små bevegelige vulkaner, og legohender som rolig og forsiktig griper rundt fingre og klær. En høflig og rolig fyr, som nå ligger øverst på  min kjæledyr-ønskeliste.

Gnageren bodde i en boks under et bord på et marked. Aller helst skulle jeg ha sluppet stakkaren fri. Men det gjorde jeg altså ikke. I stedet hilste jeg pent, og syns det var hyggelig å møtes. Det var sikkert fint lite interessant for ham.

Kattene har jeg ingen bilder av. Sikkert fordi det var så ufattelig mange av dem. Rottene har jeg ihvertfall ingen bilder av, rett og slett fordi det var skrekkelig få av dem. Av åpenbare årsaker. Jeg har skapt et nytt uttrykk for å være i en truende/ukomfortabel situasjon, nemlig å ha det som en rotte i Marokko.

Av ymse årsaker har jeg tilbragt en uke i Agadir, Marokko. Jeg elsket det. Jeg har trasket gatelangs i en helt ukjent by, som luktet krydder, esel, mat og sjø. Jeg har gått i en masse turistfeller, ridd på kamel, kjørt jet ski og betalt alt for mye (men allikevel latterlig lite) for taxiturer, timer med massasje og en dag på en sliten solseng. Jeg har snakket med glade, imøtekommende  mennesker, som gjerne både forteller om seg selv og stedet de kommer fra, og hører på meg fortelle, på mer eller mindre sjarmerende fransk-engelsk. Jeg har spist spennende mat hver dag, uten å bli syk. Jeg har opplevd vinder som er så varme at det føles som om de skreller av deg hud og hår for hvert lille pust. Jeg har stått i varmt høljregn og tørket igjen så raskt at det ikke føltes som om det regner i det hele tatt. Jeg har brukt opp alle kontantene mine på ingenting, langt hjemmefra, for deretter å vandre langs motorveien i en mer eller mindre i en tilfeldig retning i håp om å komme til noe som så kjent ut. I stedet fikk jeg tilbud om skyss fra en hel masse bekymrede marokkanere, og joda, jeg kom meg hjem i god behold. Jeg har kjøpt meg en marokkansk, håndsydd jeleba, i brunt og gullfarget silkestoff, med tilsvarende brodert bukse. Jeg ser ut som en diger, skinnende, snirklete konfektbit når jeg har den på, og den er uendelig komfortabel og vakker. Skulle ønske jeg var tøff nok til å bruke den på vift i  Oslo. Jeg tror faktisk jeg elsker de tradisjonelle antrekkene som halvparten av damene i Marokko går med. Jeg har tilbragt timesvis på enorme markeder der både luft og plass er mangelvare. Jeg har kjøpt masse vakkert, og like mye ubrukelig. Jeg har opplevd et sted der det ikke finnes avstand mellom deg, verden rundt deg og menneskene i nærheten, på samme måte som her hjemme i Norge.

Det har skjedd mye i det siste, og en spontantur til et eksotisk, vennlig, varmt sted var akkurat det jeg trengte. Nå er jeg inspirert og ladet opp for høsten.