Maren Kristiane

81 Ord

Speedtest

Jeg vet folk har juleferie og ikke så alt for mye å gjøre. Prøv du også davel, og fortell meg hva du fikk!

Jeg følte meg som ei skikkelig kjerring da jeg sto i butikken med kjæresten på lønningsdagen. Jeg fortalte ham at det var et idiotisk kjøp, teit bakenfor enhver fatteevne, og at han aldri kom til å bruke den allikevel. X box? Du har allerede FIRE spillmaskiner som støver ned bak sofaen, og nå har du tenkt å bruke hvormyepenger på hvafornoe? Han var ikke til å rikke, og på toppen av det hele måtte jeg bare satanskapet hjem også.

Nei, jeg vil ikke prøve. Den lager kjipe lyder og det blinker i hele rommet. Kan du vennligst skru ned, jeg prøver å sove? Jeg kaster sneiper på kjæresten og bestemmer meg for å tisse på tulleboksen når han drar på jobb.

Kjæresten spør pent: Kjære, vakre jenta mi. Vil du ikke prøve? Se, jeg har satt den på amatør (jotakkskalduhadindust), jeg skal hjelpe deg, jeg lærer deg, kom og sett deg her, pus, pus, pus…

Kjæresten blir sint: ALDRI vil du gjøre noe jeg vil gjøre! ALDRI, sier jeg! Og jeg som følger deg rundt på de teite jentetingene dine hele tiden, ALDRI vil du gjøre noe jeg vil!

Kjæresten prøver en siste taktikk. Han sperrer opp de mørkebrune gluggene og veksler mellom og titte ned i gulvet og å titte på meg. Han lager valpefjes og klynker: Men… Det er ikke noe gøy uten deg! Jenta mi, jeg kjøpte to kontroller så vi kunne spille sammen! Du og jeg… Kom da, vi to, spille. Ja? Det er trist uten deg…

Smelt. Jeg gir opp, og setter meg motvillig i sofaen. X-boxen ser uvennlig ut, kontrollen ser uvennlig ut, og jeg gruer meg til å dumme meg ut. Opp blir ned og høyre blir venstre. Jeg blir skutt og drept og tryner på flatmark. Øynene triller ut av hodet på meg av bare overbelastning. Kjæresten ler og jeg banner, og jeg lover at jeg aldri mer skal røre boksen.

Tre dager senere. Sola siver inn mellom gardinene. Jeg grynter og drar ned persiennene. Lager mer pulverkaffe med lysets hastighet, og kryper opp i sofaen. En melding tikker inn på mobilen. Hadde jeg hatt tid til å sjekke, hadde jeg sett at det sto “Piknik i slottsparken?”, men jeg har ikke tid. Hva i all verden skal jeg ut å gjøre uansett? Dauingene siver inn i tempelet, og jeg har lite ammunisjon. Jeg har glemt å sove, jeg har glemt å spise, men jeg har husket å plukke med meg alle de små blinkende tingene i hulegangen. Jeg prøver å åpne badedøra ved å dobbeltklikke på den blå knappen, og hører etter skummel musikk mens jeg sitter og tisser. På vei ut prøver jeg å knuse søppelbøtta for å sjekke om den inneholder grønne diamanter, og jeg sniker meg langs veggen og stuper kråke inn i sofaen igjen. Et monster er født. Om jeg hadde lyset av under earth hour? Gjett.

Dykk i arkivet, Grevinnen anno 2007 (merk: Dette var før den boka dere vet):

- Se på meg! Har jeg noe i fjeset? Neseblod? Hæ? Har jeg en lapp på ryggen, rumpa bar, hva som helst, er det noe rart med måten jeg ser ut på i dag?

Grevinnen stormer inn på Duo og roper til sine forskrekkede kollegaer. De måler henne opp og ned, og svarer at neida, de kan ikke se at det er noe galt med måten hun ser ut på. Riktignok kommer hun rett fra frisøren, og at håret hennes ikke er bustete, det er litt rart. Men galt? Nei. Ingenting. Grevinnen sukker tungt og slenger seg ned bak disken mellom gassmasker, oppblåsbare dukker og filmcovere.

- Vel, da ser jeg rett og slett ingen annen mulighet enn at de er tilbake.

-Hvem er tilbake?

-UKFFMAG

-Hvem?

-Ufine Kvinners Forening For Mobbing Av Grevinnen…

Hele duo-staben gisper av skrekk, en må tilogmed gripe etter noe å holde seg fast i. De hadde trodd det var over, men der tok de skammelig feil.

For de som ikke har fått det med seg, det finnes et hemmelig søsterskap. De infiltrerer alle miljøer i hovedstaden, de frekventerer alle offentlige plasser. De møtes i det skjulte, de lusker i skyggene, de møtes på steder ingen andre tør nærme seg etter mørkets frembrudd. Du vil ikke kunne skille dem fra kvinnen i gata, med mindre du har med deg en indikator: Meg.

Tid: Torsdag 27. september, klokka 16:07.

Sted: Jernbanetorgets mørkeste rulletrapp

Anledning: Grevinnens jobbpause

I det jeg går mot rulletrappa står de der. Fem stykker, minst, i god forkledning. Jeg merket ikke deres tilhørighet til UKFFMAG før en av dem snur seg, og vrenger ansiktet til en grimase som ikke kan tolkes feil. Den kalles “alt innholdet i magen min beveger seg opp spiserøret og ut av fjeset mitt hvis jeg ser på deg et sekund til”. Det er signalet. Snart tisker og hvisker hele gjengen som besatt, mens de snur seg frenetisk, og lar meg høre bruddstykker som “så du det der?”. Åh, gode gud, de skal samme vei som meg, så nå kan de late som om jeg følger etter dem. Dette er selvfølgelig nøye planlagt, en utspekulert tvist for å sette meg på prøve. De ser stadig mer frastøtt ut over mitt nærvær, og tilslutt gir jeg etter, ja, jeg gir etter, det har blitt for mye “æsj”, “guuud”, og “ieeew” i min retning. Jeg later som om jeg skal en annen vei, og svinger krapt mot venstre.

Dette er ikke første gangen, og mest sannsynlig ikke siste gangen heller. Kall meg gjerne paranoid, men det finnes ikke lenger tvil i min sjel om at et skruppelløst søsterskap er ute etter meg.

Antall timer på veien :  tretten og en halv (inkludert et lengre stopp i Vågå)

Soundtrack : Johnny Cash – Oney

Hey Oney, Ooooney…. Hahahahaha!

Dette er min ferie i år: To dager i Trondheim.  Jeg har fått drukket vin, tittet innom Metro sitt 20-års-jubileum, trasket gatelangs, tatt manikyr og spist konfekt. Jeg har hatt det fin-fint, men en liten detalj la en demper på hele stasen: Vissheten om at jeg var nødt til å manøvrere meg ut av en ukjent by i bil.  Før eller senere. Helst før, med tanke på den nært forestående bokutgivelsen.  Derfor var både jeg og min makker Krølle oppe ukristelig tidlig i dag. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg var ferdig pakket og beiset klokka fire om morgenen.  Og nå er jeg her. Tilbake på østlandet.  Krølle og jeg er enige om at sjelene våre fremdeles henger igjen i nord,  men vi ser for oss at det bare er en overgangsfase.

Antall timer på veien: elleve og en halv. (!!!)

Soundtrack: Knutsen og Ludvigsen _ Bestefarvise

Kaptein Knutsen sitter inni en stein

fordi han er en gammel og utslitt kaptein.

Herregud! Så langt skal jeg aldri kjøre igjen! Takk gud for de snille menneskene i Trondheim, som vil ha meg på kjøkkengulvet.

Det var nok på tide.  Men jeg trengte et spark i baken fra fabelaktige Virrvarr for å komme i gang. Og her er den, Grevinnens nye blogg. Tadaaa!