Anbefalt lesestoff: Min boudoir
18 des 2011 1 kommentar
Den alltid fortryllende Diva Akira tipset meg om bladet Min boudoir, som er et godt, gammeldags dameblad, men som har en noe annerledes tematikk enn de damebladene man finner på Narvesen. Se selv:
Masse deilig lesestoff relatert til vintage, retro, pin-up, burlesk og denslags. Og ikke minst, mange store, deilige, vakre, inspirerende bilder å se på! Dette er den første utgaven noensinne, og jeg gleder meg til neste! Du kan bestille bladet HER.
Hvordan bli sittende fast i lesekroken
30 sept 2011 Legg igjen en kommentar
in Anmeldelse, Virkelighetsflukt
Jeg har lest Sauejakten av Haruki Murakami.
Det tok litt tid før jeg ble tilgjengelig for verden igjen, gitt. Det er igrunnen ren rutine hver gang jeg leser en Murakami-bok. Og dette er min absolutte favoritt så langt. Den er spennende, snodig, morsom, og til tider helt syre. Jeg elsker bøker som man bare kan forsvinne inn i.
Nå gleder jeg meg til å begynne på IQ84. Har noen lest den? Er det noe vits i å ha så høye forventninger som jeg har?
Cat getting out of a bag
22 sept 2011 Legg igjen en kommentar
Cat getting out of a bag and other observations av Jeffrey Brown har fått meg til å trekke på smilebåndet opptil flere ganger. Det er jo akkurat sånn katter ser ut når de gjør rare ting!
Frisker opp zombie-skills’ene
08 sept 2011 Legg igjen en kommentar
Jajaja, så leser jeg den IGJEN, da. Jeg er skikkelig glad i The Zombie Survival Guide av Max Brooks. Jeg får jo førstehjelpskurs en gang i året, og en lynkurs i sikkerhet hver gang jeg skal ut å fly. Så da er det vel bare rett og rimelig at jeg frisker opp zombie survival skills’en med jevne mellomrom? Og som jeg skrev på facebook, jeg kan ikke si at det går nevneverdig ut over livskvaliteten min å sove med hermetikk under senga og kubein på puta. Bedre det, liksom. Om uhellet skulle være ute.
Cover via Amazon
Virkelighetsflukt: Fargerike glad-greier
26 sept 2010 2 kommentarer
Det er lenge siden jeg har blitt så glad av en tv-serie. Pushing Daisies er noe av det søteste jeg har sett. En salig blanding av en sukkerspinnoverdose og lettbent dramakomedie, ispedd overnaturlige elementer, mysterier og en hel masse pai. Hvis du ikke blir glad av dette, så begynner jeg å lure, for dette er så sjarmerende at det er helt kvalmt (Hvis du lett får sukkeroverdose, kan du kanskje styre unna. Denne serien passer best for folk som meg, som lar seg rive med av ting som er…vel…søtt.).
Image by tsmall via Flickr
Konseptet er at den kjekke unge mannen du ser på bildet over har evnen til å bringe de døde tilbake til livet, ved å ta på dem. Men det er en hake. Når han tar på dem igjen, er de døde for godt. Og gjett hva, det må han gjøre innen ett minutt, ellers vil noe annet i nærheten dø istedenfor. En slik evne kommer godt med når man skal finne ut av mistenkelige dødsfall, for eksempel. Da kan man jo vekke den døde til live, og håpe at man får klarhet i omstendighetene rundt dødsfallet før seksti sekunder er gått.
Litt verre blir det om du vekker til live din store barndomsforelskelse, og ikke nøyer deg med det lille minuttet. For hvordan er man kjærester når man slett ikke kan være nær hverandre?
Det er søndag og serietid. Jeg stikker og ser Pushing Daisies. Ha en stråleden søndag du også!
Virkelighetsflukt: En forventet opptur
17 jul 2010 2 kommentarer
in Anmeldelse, Virkelighetsflukt
Det var jo ingen overraskelse at jeg likte Alan Wake. Jeg ble fortalt at det var en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie, og at jeg helt sikkert kom til å elske hele greia, jeg som liker mysterier. De søte guttene i spillbutikken var fra seg av begeistring, og solgte meg en superduperutgave av spillet. Dermed fikk jeg både spill, soundtrack og en bok jeg kunne kose meg med på bussen. Ja, for Alan Wake er en hel pakke av underholdning. Det er spill, bok og snasne miniepisoder. (Det er mere spill på vei også.) Jeg er en sånn som syns det er spennende å virkelig sette meg inn i handling og karakterer, å tenke “aaaha, åååja”, når hittil ukjente detaljer avsløres, så det passet helt ypperlig.
Nå har jeg spilt igjennom hele greia, og jeg elsker det litt, rett og slett. Jeg syns ikke det var særlig skummelt, selv om jeg klarte å bli både svett, oppjaget og stressa mange ganger. Det er mye løping i skogen, og omgivelsene ser fantastiske ut. En visuell fryd, rett og slett. Etter at jeg fikk taket på å lyse på slemmingene med lommelykt før jeg fyrte av et skudd eller to (puh), begynte ting å gå riktig så bra. Det er stress, og hvis du er som meg, er refleksen din å trykke vilt, sparke med beina, trykke enda hardere og fortere på enda flere knapper og remje ukvemsord til skjermen din. Det funker i Tekken, men ikke her. Her må du forholde deg rolig, lyse på kjipingene til mørket hans er borte, og så kan du skyte. Pust rolig. Da jeg skjønte at noen ganger er det bedre å løpe for livet enn å bli stående å slåss, gikk det enda bedre. Jeg fikk også gjenopplevd et gammelt barndomsmareritt, å bli jaget av en løpsk og sint skurtresker i mørket. Det var akkurat så skummelt som jeg hadde trodd.
Alan Wake og Twin Peaks er en helt egen historie. Til å begynne med så jeg etter likheter hele tiden. Tømmer. Skumle vifter i taket. En diner, med tilhørende servitriser (og enda mye mer). Da jeg så miniserien som hører til, Bright Falls, tenkte jeg at dette måtte jo være en ren TP-hyllest. Se selv, så skjønner du hva jeg mener.
Da jeg skrev om Left 4 Dead 2 i forrige fluktforsøkinnlegg, nevnte jeg en herlig hillbilly-sekvens, der man fikk meie ned folk på en scene, under en konsert, med pyro og det hele. Gjett om lykken var stor da det viste seg at Alan Wake har en tilsvarende sekvens. Oh yes!
Konklusjonen blir at jeg anbefaler Alan Wake på det varmeste. Jeg hadde det rasende festlig gjennom hele spillet, og valgte x-boxen min fremfor søvn flere ganger mens jeg holdt på. Jeg har pådratt meg en irriterende vane, dog. I andre spill (og i det virkelige liv, haha) har jeg fått det med å stille meg under gatelykter, og føle meg helt trygg der. Desverre fortsetter slemmingene å ete på deg, også under gatelyset, i alle andre spill. Og i virkeligheten også.
Virkelighetsflukt: Zombier. Du må jo elske dem.
29 jun 2010 Legg igjen en kommentar
in Anmeldelse, Virkelighetsflukt
En god serie kan ikke sees for ofte. Det er derfor jeg ser Twin Peaks, en av mine absolutte favorittserier, enda en gang. Det er en grunn til med i bildet også, det kommer jeg tilbake til i neste virkelighetsfluktsinnlegg. Uansett, jeg elsker Twin Peaks. Og hver gang jeg ser den, oppdager jeg det samme, nemlig at det finnes et TP-sitat for enhver anledning. Kanskje det får bli mitt neste, litt ambisiøse bloggpostprosjekt?
Et godt spill kan ikke spilles for ofte heller. Så jeg fant det for godt å gyve løs på Resident Evil 5 enda en gang, jeg. Dæven, så artig! Og jeg, som egentlig ikke liker å streve med noe som helst, syns bare det er enda morsommere å spille når jeg vet hva jeg skal gjøre, og begynner å virkelig få tak på det. Siden jeg er klønete, irriterer jeg meg av og til over at jeg knoter med å styre på en hensiktsmessig måte, og jeg skal innrømme at jeg knoter mer enn vanlig når jeg spiller RE5. Hvorfor, vet jeg ikke. Som vanlig hjelper det å sette alle kontrollsettinger på inverted. Av en eller annen grunn virker hjernen min feil vei, slik at opp blir ned og omvendt.
Som alternativ zombie-forlystelse, har jeg testet Left for dead 2 ganske nøye. Det er ikke like morsomt, om jeg må få si det selv. Men LFD har endel lyspunkter jeg setter stor pris på. For eksempel den helt herlige hardcore hillbilly-sekvensen hvor du meier ned dauinger, med en gitar, på en scene, under en rockekonsert, med pyro og det hele. Ohoi. Stemningen steg rett og slett til uante høyder hjemme i stua. Jeg kunne også kjenne et lite, men ganske tydelig stikk av lykke hver gang jeg klarte å plukke opp en motorsag.
(Og når vi først snakker om zombier: Trenger jeg å nevne at undertegnede setter Braindead og Evil Dead-triologien skyhøyt? Mmmm.)
Virkelighetsflukt
05 jun 2010 2 kommentarer
in Anmeldelse, Virkelighetsflukt
Her er hva jeg har flyktet inn i, i det siste:
Jeg sørger over at det ikke dukker opp flere episoder av Terminator- the Sarah Connor chronicles. Jeg hadde jo akkurat begynt å virkelig engasjere meg! Dessuten er Sarah Connor søt, jente-terminatoren er ultrasøt, og Shirley Manson dukker stadig opp og ser fierce ut. Og hør, så stilig soundtrack! Signert frøken Manson, selvsagt. Jeg har skjønt at jeg ikke er alene om å ønske meg flere episoder av denne serien, men det ser ikke ut til at det blir noe av. Synd. Jeg har trøstet meg med å se de gamle episodene om igjen.
Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er glad i nynorsk. Det har ikke hindret meg i å lese So long, Marianne – ei kjærleikshistorie. Jeg tillot meg selv drømme meg skikkelig bort i skildringene av kunstnerlivet på den greske øya Hydra. Språket virket på meg som påfallende objektivt og lite romantisk, lurt igrunnen, da står man rimelig fritt til selv å bestemme seg for hva man synes om menneskene i boka og de valgene de tar. Ja, og så er det stor stas å få lese litt insideinformasjon om Leonard Cohen, må vite!
Jeg klarte å kjøre meg fast i et supersøtt spill. Mini Ninjas og jeg har slått ihjel endel timer i det siste, gjerne midt på natten og utover i de små timer. Nå gleder meg meg til denne! Folk som kan sakene sine skryter dette spillet opp i skyene, og sier at det er en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie. Jeg er solgt, og kommer til å skrive et langt, opprørt blogginnlegg om jeg blir skuffet.
The golden age of video – hjerneklister
25 mai 2010 1 kommentar
in Glimt fra livet, Plapre, Virkelighetsflukt
Åh, kjære vene. Jeg klarer ikke slutte å se/høre på denne:
Bokelskere
21 apr 2010 2 kommentarer
Jeg elsker bokelskere.
Hovedsakelig er det tre grunner til det:
A: Jeg er glad i bøker. Jeg leser ofte, og det er få ting jeg liker bedre enn det. Jeg føler en hel masse kjærlighet ovenfor bøkene mine, så et nettsamfunn basert på bøker er stas for meg.
B: Jeg “lider” av en rydde/ordne/kategorisere/putte-i-hylle-fetisj, som er litt ocd, men på en bra måte (kan du se for deg mappesystemet på datamaskinene mine, kanskje?). Derfor kjenner jeg små stikk av lykke når jeg kan lete opp en bok, putte den i en virtuell hylle, lage kategorier, gi terningkast og se boksamlingen min i kakeskjema-form på skjermen.
C: Jeg elsker nettsamfunn. Det er fordi jeg i stor grad er en stalker, og om du gir meg sjansen til det, så stalker jeg deg gjerne. Særlig hvis du er pen. I dette tilfellet hjelper det også om du har interessante bøker i din virtuelle favoritt-hylle.
Dermed blir dagens oppfordring: Skaff deg en bokelskere-konto, og legg meg til slik at jeg kan stalke deg og bøkene dine. Du finner meg selvsagt under navnet Maren Kristiane.
Dykk i arkivet – Horror – its good for you!
01 jan 2010 5 kommentarer
in Dykk i arkivet, Virkelighetsflukt
Header laget av Anniken Vanity Valstad
Min første blogg var Grevinnebloggen, og den var tilknyttet Fetishdivas. Fetishdivas eksisterer ikke lenger, men har blitt erstattet av Gudinne. (Kanskje jeg blogger om min historie med FD en annen gang. Kanskje jeg tilogmed viser dere bildene.) Her om dagen så jeg igjennom alt jeg hadde lagt ut der, og fikk en herlig nostalgisk følelse inni meg. Så jeg kommer rett og slett til å legge ut noen dykk i arkivet, gamle innlegg fra Grevinnebloggen her. Det første er et innlegg som er gammelt, fra før min tid som blogger. Jeg skrev denne lille snutten mens jeg gikk på steinerskolen og skrev på årsoppgaven min. Hva jeg hadde valgt som tema? “Skrekk som underholdning”. Og spør du meg ble oppgaven riktig så bra også. Men alle disse månedene med analyse av virkemidler i skrekkfilmer og skumle noveller, gjorde noe med meg. Og det føltes som følger:
HORROR – ITS GOOD FOR YOU
Publisert juli 29th, 2007
Dette er i aller høyeste grad en alvorlig ment advarsel, basert på en sann historie i meget nær fortid.
Jeg har kartlagt effektene av overdreven titting på skrekkfilm. Here goes, i kronologisk rekkefølge:
1 – Du er litt uggen, og ser deg litt over skulderen før du går inn på badet
2 – Du syns det er litt mystisk med alle de mystiske lydene i det mystiske huset ditt
3 – Hunden din oppfører seg mistenkelig
4 – Vennene dine oppfører seg mistenkelig
5 – Alt er mistenkelig
6 – Du blir klar over at hvis du får motorstopp, så vil du bli overfalt og sakte demontert av mutanter. Så du stirrer panisk på bensinmåleren hele veien til jobb…og hele veien hjem igjen
7 – Du bestemmer deg for at du aldri vil ha barn. De er tross alt djevelens redskaper. Om du har noen, så kvitter du deg med dem, like godt først som sist. Man vet aldri når de vil begynne å mjaue, eller sette fyr på ting med blikket, og DA er du ille ute.
8 – Du innarbeider en rekke teknikker for å tilfeldigvis ta borti folk for å sjekke om de er der. Just in case. Du har også en slagplan klar for de tilfellene der folk skulle vise seg å ikke være der.
9 – Du hører soundtracket til Psycho i dusjen. Du har tross alt et ganske mistenkelig bad. Tross alt.
10 – Du hører soundtracket til What Lies Beneath når du ser naboen gå ut med søpla. Du har litt mistenkelige naboer også.
11 – Du tenker at du kanskje burde gå til psykolog, men herregud, du har da sett Silence of the Lambs, og har du sett en psykolog, så har du sett dem alle.
12 – Du dekker til alle speil i huset. Du har jo ikke lyst til å se flere sinte døde enn høyst nødvendig.
13 – Du hører soundtracket til Hellraiser i hodet. Hele tiden.
14 – Føflekkene dine blir tegn på at du er neste utvalgte til å dø.
15 – Du skrur av telefonen. Du er ikke interessert i å høre hvor mange dager du har igjen å leve, og du er heller ikke interessert i å lytte til et bestialsk mord utført med drill og ostehøvel.
16 – Du skrur av tv’en. Du vil ikke risikere at en traumatisert, klissvåt jentunge åler seg ut på teppet ditt.
17 – Du skrur av vaskemaskinen. Du vet aldri når det triller kroppsdeler ut av den. Eller fryseren for den gangs skyld. Forresten, fryseren har du jo hevet ut for lenge siden.
18 - Vel, det gjenstår å se. Nå er spørsmålet, er det noen som kunne tenke seg å følge en forkvaklet skrekkfilmentusiast hjem fra jobb i dag?
Fridas karusell
04 des 2009 Legg igjen en kommentar
in Bildeblogging, Kreativitet, Skriverier, Virkelighetsflukt
Sexblogger jeg leser
30 okt 2009 2 kommentarer
Se hvilke sexblogger jeg stikker innom jevnlig her, og fortell meg om dine favoritter!
Maren Kristiane drømmer seg bort i Havfruestolen
25 jul 2009 3 kommentarer
in Anmeldelse, Glimt fra livet, Virkelighetsflukt
Jeg holder meg som regel unna sånne damebøker. Jeg blir skeptisk med en gang en bok får høye terningkast og mye omtale, og ikke minst blir jeg skeptisk når mora mi liker den. Ikke at hun ikke har god smak. Det er bare ikke så ofte den sammenfaller med min, sånn på bokfronten. Så når hun kom trekkende med Sue Monk Kidds Havfruestolen, ble jeg umiddelbart skeptisk. “Syklubb-bok”, tenkte jeg.
Nå har jeg kommet fram til at en syklubb mest sannsynlig er noe av det triveligste som finnes, og at det ikke er noe galt med syklubb-bøker. Denne boka er noe av det nydeligste jeg har lest! Mesteparten av handlingen utspiller seg på i et merkelig lite øysamfunn, og miljøet er både troverdig og surrealistisk på en gang, akkurat slik jeg liker det. Det samme gjelder for hendelsene. Troverdige, og lett surrealistiske. Og gudhjelpemeg så romantisk! Det verker i romantikkmuskler jeg ikke har kjent siden jeg var fjorten, og jeg krøller meg sammen i godstolen med et intenst smil på leppene og et par tårer i øyekroken.
Jeg klarte knapt å legge fra meg denne boka, jeg. Etterpå måtte jeg selvsagt gi Sue Monk Kidd’s braksuksess Bienes hemmelige liv en sjanse også. Nydelig, men den appellerte ikke til meg like heftig som Havfruestolen gjorde. I og med at Bienes hemmelige liv har blitt film, håper jeg på en filmatisering av Havfruestolen også. Da tar jeg med meg kleenex til meg og pute til typen, og så benker vi oss i kinosalen. Jeg gleder meg allerede!
Se på denne linken til bokkilden, så ser du hva jeg mener med damebok.
Siden jeg er porno-geek…
23 jul 2009 2 kommentarer
in Anmeldelse, Bildeblogging, Pulings, Virkelighetsflukt
Jeg syns porno er kjempemorsomt, og er storforbruker selv. Allikevel er jeg smertelig klar over at det finnes mye dårlig skvip der ute, og at mange, særlig jenter, har vanskelig for å finne noe som passer for dem. Dermed velger jeg dele interessen min med dere, jeg skal legge ut anmeldelser av porno her i bloggen.
Horror-lobotomi
04 des 2008 5 kommentarer
in Glimt fra livet, Virkelighetsflukt
Jeg har nerver av stål. Se på meg da, jeg har svartere sminke enn deg, jeg hører på svartere musikk enn deg, og jeg drikker nok sikkert svartere kaffe enn deg også. Jeg er så innmari tøff og skummel at redd, det blir jeg aldri. Selv om jeg ser flere og skumlere skrekkfilmer enn deg.
Skjønt, de siste dagene har fått meg til å lure på om jeg ikke begynner å bli lettere horror-lobotomert. Sist jeg lurte på det var da jeg var atten og skrev årsoppgaven min om skrekk som underholdning. Da var jeg en lettskremt unge, på tross av skyhøy goth-faktor. Det er andre boller nå, skal jeg si deg. Men allikevel…
Det har blitt i overkant mye skrekk den siste tiden. I overkant. Det skjønte jeg i går kveld. Jeg hadde lagt meg, og som vanlig hadde jeg lyst på litt kos i desibelform. Men ipoden, den var ikke på nattbordet. Ut av senga. Ned trappa. Shit. Der sitter han fyren fra Lost Highway, han med filmkameraet, borte i hjørnet av stua mi, og filmer meg. Han sitter mellom meg og lysbryteren. Snedig touch. Men jeg gidder ikke å innrømme ovenfor en Lynch-figur at jeg er redd, så jeg strener forbi og later som om jeg ikke ser ham. På med kåpa og cherroxene, for ipoden, den ligger i bilen. Ute er det mørkt. Nevnte jeg at jeg bor i skogen? Lyset har gått i garasjen. Pæra har gått i kupeen i bilen. Ingenting er skumlere enn lyskjeglen fra en lommelykt.
Det er ingen i bilen. Men når jeg setter meg i setet for å grafse i hanskerommet, er jeg så dum at jeg titter i speilet. Der sitter hun. Hun dama uten kjeve fra Into the Mirrors. Så jeg kaster meg ut, heldigvis med ipoden i hånda, akkurat tidsnok til å høre gurglelydene hennes før jeg smeller igjen døra.
Hjernen min har fått virus. Den fører underlige samtaler med meg, litt sånn a la Virrvarr, for de som vet hvordan hun fører samtaler med hjernen sin. I går tok den opp en gammel klassiker, som går omtrent som følger:
- Jasså, du ligger her alene i mørket? Hadde du vært femten, så hadde du vært redd nå.
- Jeg veit.
- Jammen godt du ikke er mørkredd. Du er ikke det, sant?
- Nei.
Stillhet.
- Jammen godt, ja. For sjekk de hjørnene der borte. Husker du han legen i House on Haunted Hill?
- Ja. Men jeg er ikke redd.
- Bra. Ikke for hun der krypende jenta fra The Ring heller? For jeg må jo bare innrømme at det ser litt ut som om hun er på vei opp i senga di der borte.
- Ikke redd.
- Menne… Hva med de mutantene i The Hills Have Eyes, da? Husker du dem? Og han presten i Carnivale? Skeleton key? The others? What lies beneath?
Og sånn holder det på. Hjernen spoler igjennom hele arkivet, alt som noengang har skremt meg. Krydre med litt “Oooh, sjekk den skyggen der borte” og litt “Aiai, det er litt vanskelig å se alle konturene ved døråpningen der i dette lyset” og en dæsj “Jammen godt du ikke er redd for klesskapet ditt lenger, for det er ikke lukket”, og du har oppskriften på en søvnløs natt. Ja, små besatte unger med armer og bein i unaturlige vinkler så på meg hele natta. Lemlestede mennesker slepte seg fram og tilbake utenfor døra mi med tomme blikk. Og på et punkt så og hørtes rommet mitt ut som leiligheten i Naboer, med den helvetes takvifta fra Twin Peaks på toppen av det hele. Ja, og det var selvfølgelig en kjempeide å se bort på speilet bare for å sjekke. Godt tenkt, frøken. Og å sette seg opp og lese Bjørneboes Bestialitetens Historie for å roe meg ned var mitt neste sjakktrekk.
I dag morges dusjet jeg til soundtracket fra Psycho. Jeg kokte morgenkaffen til soundtracket fra Den Sjette Sansen. Da jeg ventet på bussen kom musikken fra Eksorsisten snikende, og siden har det bare tatt seg opp. Akkurat nå ser jeg på Sleepy Hollow, og planlegger å legge meg med lyset på. Forresten foretrekker jeg glad trailersjåførmusikk og kaffe latte. Og om jeg skal se film i morgen, blir det Den Lille Havfruen. Og jeg spoler over den scenen der Havheksa flyter utover båtdekket.
Don’t wait for them to come to you!
16 jun 2008 3 kommentarer
Jeg har lest en skikkelig nyttig bok. The Zombie survival guide av Max Brooks. Den har lært meg mer enn én ting. For det første har jeg forstått at det er ikke meg det er noe galt med. Hjernen min er ikke full, det er fremdeles mulighet for å ta inn nye opplysninger og lære dem. Det er med andre ord ikke hjernen min sin skyld at jeg aldri klarte å få fakta til å sitte da jeg pugget til eksamen på blindern. Nok om det. Det virkelig viktige, det som kan komme til å få avgjørende betydning for min overlevelse, er all informasjonen jeg har lagret om hvordan jeg skal overleve et zombie-angrep. Ifølge denne meget overbevisende boka, er det en overhengende fare for et slikt utbrudd. Den har tilogmed en fyldig oversikt over utbrudd som allerede har funnet sted, og forklarer også hvordan de har blitt kamuflert som noe annet. Det er et velkjent faktum at zombie-viruset solanum sitter i hjernen. Vet du forresten hvorfor de gamle egypterne dro hjernen ut av nesa på sine døde før de begravde dem? Well, now you do.
Endelig vet jeg hva jeg skal se etter når jeg skal ut på boligmarkedet igjen. To etasjer må det være, og et badekar i den øverste. Øverst i trappa skal det ligge en øks, slik at jeg enkelt kan hugge trappa i fillebiter når dauingene kommer. Jeg har allerede begynt å hamstre hermetikk, gammelt radioutstyr, kubein (som er blant de beste våpnene i nærkamp), sov-i-ro og annet nødvendig utstyr. Jeg har en sykkel stående klar. Den beste måten å forflytte seg på er nemlig ved hjelp av sykkel. Ikke blir den tom for bensin, ikke lager den mer bråk enn nødvendig, og du kan ta den under armen om du trenger å forsere ulendt terreng.
Jeg har planlagt å kjøpe en tomt langt fra folk, der jeg kan flytte og bygge et fort om det skulle bli nødvendig. Helst nord i verden, for da kan jeg enkelt hugge fastfrosne zombier i stykker før vårløsningen kommer. Det eneste jeg mangler er et dedikert zombie-team, som er interessert i å overleve, under min kyndige veiledning. Noen frivillige? (Les den boka, og sjekk ut www.zombiesurvivalguide.com )
