Masse deilig lesestoff relatert til vintage, retro, pin-up, burlesk og denslags. Og ikke minst, mange store, deilige, vakre, inspirerende bilder å se på! Dette er den første utgaven noensinne, og jeg gleder meg til neste! Du kan bestille bladet HER.

Jeg har lest Sauejakten av Haruki Murakami.

Det tok litt tid før jeg ble tilgjengelig for verden igjen, gitt. Det er igrunnen ren rutine hver gang jeg leser en Murakami-bok. Og dette er min absolutte favoritt så langt. Den er spennende, snodig, morsom, og til tider helt syre. Jeg elsker bøker som man bare kan forsvinne inn i.

Nå gleder jeg meg til å begynne på IQ84. Har noen lest den? Er det noe vits i å ha så høye forventninger som jeg har?

Det er lenge siden jeg har blitt så glad av en tv-serie. Pushing Daisies er noe av det søteste jeg har sett. En salig blanding av en sukkerspinnoverdose og  lettbent dramakomedie, ispedd  overnaturlige elementer, mysterier og en hel masse pai. Hvis du ikke blir glad av dette, så begynner jeg å lure, for dette er så sjarmerende at det er helt kvalmt (Hvis du lett får sukkeroverdose, kan du kanskje styre unna. Denne serien passer best for folk som meg, som lar seg rive med av ting som er…vel…søtt.).

Image by tsmall via Flickr

Konseptet er at den kjekke unge mannen du ser på bildet over har evnen til å bringe de døde tilbake til livet, ved å ta på dem. Men det er en hake. Når han tar på dem igjen, er de døde for godt. Og gjett hva, det må han gjøre innen ett minutt, ellers vil noe annet i nærheten dø istedenfor. En slik evne kommer godt med når man skal finne ut av mistenkelige dødsfall, for eksempel. Da kan man jo vekke den døde til live, og håpe at man får klarhet i omstendighetene rundt dødsfallet  før seksti sekunder er gått.

Litt verre blir det om du vekker til live din store barndomsforelskelse, og ikke nøyer deg med det lille minuttet. For hvordan er man kjærester når man slett ikke kan være nær hverandre?

Det er søndag og serietid. Jeg stikker og ser Pushing Daisies. Ha en stråleden søndag du også!

Det var jo ingen overraskelse at jeg likte Alan Wake. Jeg ble fortalt at det var en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie, og at jeg helt sikkert kom til å elske hele greia, jeg som liker mysterier. De søte guttene i spillbutikken var fra seg av begeistring, og solgte meg en superduperutgave av spillet. Dermed fikk jeg både spill, soundtrack og en bok jeg kunne kose meg med på bussen. Ja, for Alan Wake er en hel pakke av underholdning. Det er spill, bok og snasne miniepisoder. (Det er mere spill på vei også.) Jeg er en sånn som syns det er spennende å virkelig sette meg inn i handling og karakterer, å tenke “aaaha, åååja”, når hittil ukjente detaljer avsløres, så det passet helt ypperlig.

Nå har jeg spilt igjennom hele greia, og jeg elsker det litt, rett og slett. Jeg syns ikke det var  særlig skummelt, selv om jeg klarte å bli både svett, oppjaget  og stressa mange ganger. Det er mye løping i skogen, og omgivelsene ser fantastiske ut. En visuell fryd, rett og slett. Etter at jeg fikk taket på å lyse på slemmingene med lommelykt før jeg fyrte av et skudd eller to (puh), begynte ting å gå riktig så bra. Det er stress, og hvis du er som meg, er refleksen din å trykke vilt, sparke med beina, trykke enda hardere og fortere på enda flere knapper og remje ukvemsord til skjermen din. Det funker i Tekken, men ikke her. Her må du forholde deg rolig, lyse på kjipingene til mørket hans er borte, og så kan du skyte. Pust rolig. Da jeg skjønte at noen ganger er det bedre å løpe for livet enn å bli stående å slåss, gikk det enda bedre. Jeg fikk også gjenopplevd et gammelt barndomsmareritt, å bli jaget av en løpsk og sint skurtresker i mørket. Det var akkurat så skummelt som jeg hadde trodd.

Alan Wake og Twin Peaks er en helt egen historie. Til å begynne med så jeg etter likheter hele tiden. Tømmer. Skumle vifter i taket. En diner, med tilhørende servitriser (og enda mye mer). Da jeg så miniserien som hører til, Bright Falls, tenkte jeg at dette måtte jo være en ren TP-hyllest. Se selv, så skjønner du hva jeg mener.

Da jeg skrev om Left 4 Dead 2 i forrige fluktforsøkinnlegg, nevnte jeg en herlig hillbilly-sekvens, der man fikk meie ned folk på en scene, under en konsert, med pyro og det hele. Gjett om lykken var stor da det viste seg at Alan Wake har en tilsvarende sekvens. Oh yes!

Konklusjonen blir at jeg anbefaler Alan Wake på det varmeste. Jeg hadde det rasende festlig gjennom hele spillet, og valgte x-boxen min fremfor søvn flere ganger mens jeg holdt på. Jeg har pådratt meg en irriterende vane, dog. I andre spill (og i det virkelige liv, haha) har jeg fått det med å stille meg under gatelykter, og føle meg helt trygg der. Desverre fortsetter slemmingene å ete på deg, også under gatelyset, i alle andre spill. Og i virkeligheten også.

En god serie kan ikke sees for ofte. Det er derfor jeg ser Twin Peaks, en av mine absolutte favorittserier, enda en gang. Det er en grunn til med i bildet også, det kommer jeg tilbake til i neste virkelighetsfluktsinnlegg.  Uansett, jeg elsker Twin Peaks. Og hver gang jeg ser den, oppdager jeg det samme, nemlig at det finnes et TP-sitat for enhver anledning. Kanskje det får bli mitt neste, litt ambisiøse bloggpostprosjekt?

Et godt spill kan ikke spilles for ofte heller. Så jeg fant det for godt å gyve løs på Resident Evil 5 enda en gang, jeg. Dæven, så artig! Og jeg, som egentlig ikke liker å streve med noe som helst, syns bare det er enda morsommere å spille når jeg vet hva jeg skal gjøre, og begynner å virkelig få tak på det. Siden jeg er klønete, irriterer jeg meg av og til over at jeg knoter med å styre på en hensiktsmessig måte, og jeg skal innrømme at jeg knoter mer enn vanlig når jeg spiller RE5. Hvorfor, vet jeg ikke. Som vanlig hjelper det å sette alle kontrollsettinger på inverted. Av en eller annen grunn virker hjernen min feil vei, slik at opp blir ned og omvendt.

Som alternativ zombie-forlystelse, har jeg testet Left for dead 2 ganske nøye. Det er ikke like morsomt, om jeg må få si det selv. Men LFD  har endel lyspunkter jeg setter stor pris på. For eksempel den helt herlige hardcore hillbilly-sekvensen hvor du meier ned dauinger, med en gitar, på en scene, under en rockekonsert, med pyro og det hele. Ohoi. Stemningen steg rett og slett til uante høyder hjemme i stua. Jeg kunne også kjenne et lite, men ganske tydelig stikk av lykke hver gang jeg klarte å plukke opp en motorsag.

(Og når vi først snakker om zombier: Trenger jeg å nevne at undertegnede setter Braindead og Evil Dead-triologien skyhøyt? Mmmm.)

Her er hva jeg har flyktet inn i, i det siste:

Jeg sørger over at det ikke dukker opp flere episoder av Terminator- the Sarah Connor chronicles. Jeg hadde jo akkurat begynt å virkelig engasjere meg! Dessuten er Sarah Connor søt, jente-terminatoren er ultrasøt, og Shirley Manson dukker stadig opp og ser fierce ut. Og hør, så stilig soundtrack! Signert frøken Manson, selvsagt.  Jeg har skjønt at jeg ikke er alene om å ønske meg flere episoder av denne serien, men det ser ikke ut til at det blir noe av. Synd. Jeg har trøstet meg med å se de gamle episodene om igjen.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er glad i nynorsk. Det har ikke hindret meg i å lese So long, Marianne – ei kjærleikshistorie. Jeg tillot meg selv drømme meg skikkelig bort i skildringene av kunstnerlivet på den greske øya Hydra. Språket virket på meg som påfallende objektivt og lite romantisk, lurt igrunnen, da står man rimelig fritt til selv å bestemme seg for hva man synes om menneskene i boka og de valgene de tar. Ja, og så er det stor stas å få lese litt insideinformasjon om Leonard Cohen, må vite!

Jeg klarte å kjøre meg fast i et supersøtt spill. Mini Ninjas og jeg har slått ihjel endel timer i det siste, gjerne midt på natten og utover i de små timer. Nå gleder meg meg til denne! Folk som kan sakene sine skryter dette spillet opp i skyene, og sier at det er en blanding av Twin Peaks og en Stephen King-historie. Jeg er solgt, og kommer til å skrive et langt, opprørt blogginnlegg om jeg blir skuffet.

Hovedsakelig er det tre grunner til det:

A: Jeg er glad i bøker. Jeg leser ofte, og det er få ting jeg liker bedre enn det. Jeg føler en hel masse kjærlighet ovenfor bøkene mine, så et nettsamfunn basert på bøker er stas for meg.

B: Jeg “lider” av en rydde/ordne/kategorisere/putte-i-hylle-fetisj, som er litt ocd, men på en bra måte (kan du se for deg mappesystemet på datamaskinene mine, kanskje?). Derfor kjenner jeg små stikk av lykke når jeg kan lete opp en bok, putte den i en virtuell hylle, lage kategorier, gi terningkast og se boksamlingen min i kakeskjema-form på skjermen.

C: Jeg elsker nettsamfunn. Det er fordi jeg i stor grad er en stalker, og om du gir meg sjansen til det, så stalker jeg deg gjerne. Særlig hvis du er pen. I dette tilfellet hjelper det også om du har interessante bøker i din virtuelle favoritt-hylle.

Dermed blir dagens oppfordring: Skaff deg en bokelskere-konto, og legg meg til slik at jeg kan stalke deg og bøkene dine. Du finner meg selvsagt under navnet Maren Kristiane.