Jul i sjappa – jeg sikler på fine ting

Det er i jul i sjappa, og jeg tenner lys, serverer hjertesjokolade og pakker julegaver, mens jeg gleder meg over alle de heldige damene (og mennene også, da) som kan se fram til fantastiske presanger. Det er særlig to kategorier heldige damer jeg er misunnelig på. Eller, tre. Og det er de som får en av disse:

 

Mitt udugelige mobilkamera yter ikke disse deilighetene rettferdighet, gå heller hit eller hit og se. De nyeste vibratorene fra Lelo, Isla og Soraya i Insigna -serien, er helt fantastisk vakre, og de ser innmari brukbare ut også. Jeg kommer garantert til å teste minst en av dem, og kommer selvsagt tilbake med en fyldig rapport om hvordan det gikk. Forventningene mine er skyhøye, så jeg kommer til å skrive et langt og tårevått innlegg om jeg blir skuffet. Disse har vært kjempepopulære i disse julegavetider. Jess, det varmer med kjærester og menn som kjøper flotte julegaver.

 

Det følger faktisk med en brosje i esken når du kjøper en av disse. Er det fordi det skal dannes et hemmelig samfunn av kvinner som har herlig leketøy hjemme? En hemmelig Lelo-kult? I såfall, jeg vil være med. Om du har en av disse, sett på deg brosjen, så skal jeg hilse på deg på gata.

 

Jeg har falt for denne også, jeg. Den heter Siri, og er også fra Lelo. Særlig da jeg så den julerøde utgaven som kom for en liten stund siden. Det er en kraftig, oppladbar  klitorisvibrator, som passer perfekt i veska mi. Den er liten nok til at man kan bruke den både alene og under samleie, og stor nok til at den er grei å holde i hånda. Og så er den fin. Denne blir nok også min i løpet av nær fremtid. Her og her (selv om nettbutikken vår ikke har julevarianten) kan du ta en nærmere titt.

 

 

 

Sqweel er populær om dagen!

 

Etter en heidundranes omtale i Trekant, har Sqweel blitt Norges mest populære sexleketøy. Det er ihvertfall mitt inntrykk. Jeg får stadig henvendelser, både når jeg er på jobb i butikken og ellers, om denne dingsen. Så jeg sier det i plenum:  Jeg skrev en omtale av den for en stund siden, den finner du her. Når folk spør, sier jeg at ja, jeg anbefaler den. Den er ikke en quick-fix-orgasmemaskin slik som for eksempel denne, den er heller en deilig kose-maskin, eller forspill-maskin om du vil, for de gangene du har litt tid på deg.

 

En av de tingene som er mest interessant med denne, er at den gir en helt annen følelse enn en vibrator. Klart, det finnes millioner av vibratorer, og de har alle forskjellige kvaliteter. Men denne gir som sagt en helt annen opplevelse. Om det føles bedre enn en vibrator eller ikke, vil det nok være bred uenighet om. Men jeg setter pris på nytenking, og alternativer til durende greier. Selv om jeg er glad i greier som durer, altså.

 

Sqweel pleide å være en kuriositet jeg viste frem under foredrag og i butikken, som folk gjerne fniste vilt av, og ga seg over ved tanken på at noen kunne finne på å lage noe så corny. Nå vet alle hva det er når jeg drar fram den rare, svarte boksen.

 

Og sånn helt på tampen: Hvis du har tenkt å kjøpe denne til jul til dama di, eller til deg selv, så bør du få ut fingeren. For jeg tror nemlig ikke du er alene om det.

Karamell i krukke

Jeg er innmari svak for Pascal, jeg har nevnt det før. Ingenting er bedre når du er småsjuk, enn noen som kommer med denne posen:

…og inni finner du dette:

Har du sett noe så sexy? Myk, flytende karamell med havsalt, i en krukke? Rawr.

Foreløpig har jeg sittet i sofaen og dyppet fingeren nedi, men jeg innser at det ikke er spesielt hygienisk, og at det sikkert finnes en lurere måte å få i seg godsakene på. Forslag mottas med takk.

(Og det med å slikke det av noens nakne kropp har jeg allerede tenkt på, forresten. Jeg kom fram til at det ville være alvorlig sløsing med god karamell. Så er det sagt.)

Gjenbruk – og et pelsdilemma

Jeg var et av de barna som kledde meg ut hver dag. (Nei, jeg gikk ikke aldri i barnehage.) Dette har jeg fortsatt med i voksen alder også. Her om dagen gikk jeg gjennom mitt gamle utkledningstøy, og fant til min store glede ut at her var det et og annet som kan brukes den dag i dag. Gaver fra gamle damer jeg pleide å besøke for å få en historie eller to over en kopp kakao og en småkake, og skatter funnet på loppemarked og auksjoner, som jeg frekventerte sammen med besteforeldrene mine. ( Angående det å vokse opp med pensjonister versus å gå i barnehage, så har jeg mer enn nok å si om det. Vi tar det i et annet innlegg, tenker jeg.)

 

Jeg tenkte å dele noen av mine gjenoppdagede skatter med dere:

 

En fin, pusete, myk, mønstrete veske, som jeg heldigvis bare har tusjet på på innsiden. I overraskende god stand, tatt i betraktning at jeg har båret småstein, småkryp og alt mulig annet i den i barndommen.

Jeg ser kamè-smykker overalt om dagen, men dette er ikke nyinnkjøpt. Jeg fikk det i en q-tipsboks, sammen med en hel drøss perler og øreklips, fordi gamle damer etterhvert får liten plass i skuffene sine.

 

Ikke akkurat pels, men heller plysj. En myk Grommit, som varmer godt i vinterkulda.

Og mens vi snakker om pels: Jeg har et dilemma.

Jeg er pelsmotstander. Så er det sagt.

Men jeg har arvet pelsen til en Fiin Gammel Dame. Jeg fikk den overlevert innpakket i silkepapir, luktende av parfyme og møllkuler. Det har vært gå-ut-pelsen hennes. Den er håndsydd rundt kanten, og har slitte hjørner. Det er en liten pelskrave, og jeg syns den er fin. Men aller mest sjarmerende. Og aller mest føler jeg meg veldig beæret over å få den overrakt. Og nå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til den. What to do?

 

 


Brettebokser

Jeg har fått dilla på å lage bokser i papir. Jeg lager dem på autopilot mens jeg glor på gamle episoder av Narnia om kvelden.

Jeg er ikke Frøken Anti Juhl…

…men det er ikke så langt i fra.

Eller, jeg elsker jula. Jeg blir varm om hjertet og euforisk i toppen. Jeg blir høy på kongerøkelse og synger julesanger høyt og med innlevelse, mens jeg henger opp skinnende blanke kuler og gråter en skvett fordi jeg blir så rørt fordi det er jul igjen. Jeg har intens julestemning lagret et sted i sjelen, og jeg har nok  til å fylle kanskje sju dager per år med denne galskapen.

Nå ønsker handelsstanden å fortelle meg at det snart er jul. De ønsker å kickstarte julestemningen min, slik at det tyter glitter og girlandere ut av ørene på meg og kronene triller ut av pengepungen, til det er tomt både i pengepungen og julestemningslageret i sjelen. Og vips, så har jeg brukt opp juleuka mi, og det allerede tidlig i november! Da er det tomt. Og det betyr at jeg må kjempe alt jeg kan mot lysten til å kveste hver eneste nissekledde, eyelinerfregnete fjott som kommer sprettende med et manisk smil og masseproduserte pepperkaker i plastboks, mens h*n ringer i en blankpusset bjelle og hypper på fyren i reinsdyrdrakt, og det i nesten to måneder. Ah, jul med din glede, novembermarsipangris og satans mas overalt. Kjære påske, påskestemningslageret mitt er fremdeles inntakt. Skynd deg og kom.

Jakten på den Perfekte Røde: Rouge Hollywood

 

Dette er Guerlain Kiss Kiss  Laque 720: Rouge Hollywood.

Den lukter deilig, som røde bær på en varm sommerdag. Bare så synd at den er mer lipgloss enn leppestift, i og med at jeg virkelig foretrekker leppestift.  Kiss Kiss er klissete, og det føles som om den ikke egentlig holder seg helt på plass. Hvilket betyr at jeg ikke kan stole på den, og man må kunne stole på leppefargen sin! Man bør også kunne bruke den uten å smake den i munnen hele tiden. Jeg liker sikkert ikke gloss-konsistens så godt. Og derfor blir ikke Rouge Hollywood noen vinner i min bok. Selv om jeg liker både fargen og lukten.

Jakten på Den Perfekte Røde: Alarm

Jeg har lenge jaktet på den perfekte røde leppestiften. Jeg har ikke funnet den ene rette, men jeg har funnet mange gode. En av mine aller første forsøk, var Alarm fra Make Up Store.

Jeg elsker den, og bruker den ofte. Den har en god og kremete konsistens, er lett å legge, og ser fin-fin ut. Den er bittelitt for orange for å være helt perfekt, og holdbarheten er ikke den aller beste. Allikevel er Alarm en av mine absolutte favoritter.

Busy høst-tilværelse

 

Sånn ser det ut når jeg sitter og forbereder meg til å holde foredrag om jenter og puling:

(Det er ikke min mac. Og jeg har ingenting å bidra med i diskusjonen Mac vs PC, så ikke ta det opp en gang. På forhånd takk:))

Da plutselig, kommer denne lille fyren på besøk og snuser på soyalatten min:

 

 

Den kom alså helt nærme, helt inntil meg og sakene mine. Min kompanjong kunne fortelle meg at dette var helt normal prosedyre på Kaffebrenneriet, hun løftet ikke et øyebryn en gang. Jeg syntes det var veldig hyggelig, men det kan da umulig være helt normalt?

 

Uansett, jeg finner meg selv rimelig fullbooket fremover, med foredrag og prating både her og der. Jeg er også ekstra inspirert nå om høsten. Og dermed må jeg sitte på kafe og klippe og lime i gamle foredrag og tekster, samt få endel nytt ned på papiret. (Huff, så synd.)  En deilig tilværelse i høstværet. Så dersom du også frekventerer vannhull (eller kaffehull, liksom) i Oslo by, er sjansen stor for at du kommer til å støte på meg, med ark, datamaskin og blyanter i tusen farger. Kom gjerne bort og si  hei, også dersom jeg banner høyt og kyler datamaskin og kaffekopp ned i halsen på tilfeldige forbipasserende.

Deiligst.no

Jeg postet min erfaring med deiligst.no på både twitter og fjesboka for ikke lenge siden. Ja, min erfaring med deiligst.no er ikke større enn at den får plass i en twitter-melding.

Som oppmerksomhetssyk tenåring var jeg midt i målgruppen for deiligst.no. (Jeg er det sikkert fremdeles.) Jeg lastet opp bilder i kategoriene “Jente”, “Kjæledyr” og “Piercing”. Jeg kom aldri så langt som til kategorien “Jentekropp”, for de som lurer. Uansett, jeg fikk mange hyggelige tilbakemeldinger, komplimenter og slibrige tilbud, akkurat slik jeg liker det. Det forandret ikke det faktum at bikkja mi fikk flere poeng enn meg. Mange flere, faktisk. Og selv om jeg syns at hunden min er verdens fineste, så kjentes det allikevel litt feil at flertallet av kåte fjortiser og gamle griser på nett foretrakk henne framfor meg.

Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at stemmesystemet bare var tull også. For meg virket det som om alle og enhver der inne var til salgs for en høy poengsum. Gir du meg en tier, får du en tier tilbake, og så videre. Men hey, Bassa hadde ikke smisket med noen der inne, og allikevel ble hun populær. Det kan ha noe å gjøre med at jeg er fullt påkledd og hun er naken. Kanskje. Hardt liv.

Uansett, etter at jeg postet denne statusoppdateringen, har flere spurt om de kan få se bildene det er snakk om. Selvsagt kan de det. Så nå kan dere glede dere over en 17 år gammel Kristiane, navlepiercingen hennes, og det hotteste av alt, hunden hennes. Jeg har klippet vekk deiligst-logoen, men jeg kan garantere at dette er bildene det er snakk om. Værsågod.

od.

Adopteres bort: Klesskaps-skatter (ikke katter)

Jeg rydder i skapet og på kottet, og finner vakre ting jeg ikke bruker. Kanskje noen andre vil bruke dem? Det er ikke alt jeg er sikker på at jeg vil skille lag med, men jeg tror det. Se her:

Jeg har et par nydelige, røde sko fra Bianco, som ikke passer. De hadde bare størrelse 40 igjen i butikken, og jeg ville så gjerne ha dem at jeg ga blanke i at de var litt for store. Jeg har brukt dem en eneste gang, og konstantert at de slettes ikke passet meg, og kjippet når jeg gikk med dem. Ikke kult. Derfor: Hvis du kan gi et godt hjem til et vakkert par røde sko, i en litt stor størrelse 40, skal du få dem billigere enn i butikken. De er rødere enn på bildet, altså mindre rosa.

Jeg har også et fin-fint korsett som ikke passer lengre. Størrelsen er 30 inches/76 cm, og det er et underbust-korsett (altså går det ikke over puppene) i sort silkestoff. Det er helt enkelt, og jeg har pleid å bruke det over kjoler og hvite skjorter. Nå passer det ikke til meg lengre, men kanskje det passer til deg? Det er ikke et liksomkorsett, du kan snøre deg inn endel centimeter med dette, og få en fabelaktig timeglassfasong. Pris? Jeg er ikke sikker enda. Skal tenke på det:) Jeg hadde på meg korsettet på pressebildene til Jenter som kommer, og fotografen er den eminente Anniken Valstad.

Og så var det disse sexy, blanke støvlettene her. Jeg har brukt dem på bilder en eller to ganger, men de er litt i minste laget, så jeg orker ikke å gå med dem over tid. Da er litt av poenget borte for min del. De er altså en litt trang 39, og veldig pent brukt. De er støvete altså, i og med at jeg har latt dem ligge på kottet i håp om at jeg skulle få bruk for dem. Jeg kjøpte dem for rundt tusenlappen. Du får dem billigere.

Jeg har en superkul uniformsjakke i sort lakk, med hvite detaljer. Jeg har ingen gode bilder av den, men den er lett insvingt og går litt ned på rumpa. Jeg har bare prøvd den et par ganger, aldri gått med den. Den er nok en størrelse 42/44, og er faktisk også unisex.

Kan du tilby et godt hjem til en av disse godsakene, så legg igjen en kommentar her, eller skriv en e-post til marenkristiane@gmail.com

Nemlig.

Virkelighetsflukt: Fargerike glad-greier

Det er lenge siden jeg har blitt så glad av en tv-serie. Pushing Daisies er noe av det søteste jeg har sett. En salig blanding av en sukkerspinnoverdose og  lettbent dramakomedie, ispedd  overnaturlige elementer, mysterier og en hel masse pai. Hvis du ikke blir glad av dette, så begynner jeg å lure, for dette er så sjarmerende at det er helt kvalmt (Hvis du lett får sukkeroverdose, kan du kanskje styre unna. Denne serien passer best for folk som meg, som lar seg rive med av ting som er…vel…søtt.).

Day 177: Pushing Daisies

Image by tsmall via Flickr

Konseptet er at den kjekke unge mannen du ser på bildet over har evnen til å bringe de døde tilbake til livet, ved å ta på dem. Men det er en hake. Når han tar på dem igjen, er de døde for godt. Og gjett hva, det må han gjøre innen ett minutt, ellers vil noe annet i nærheten dø istedenfor. En slik evne kommer godt med når man skal finne ut av mistenkelige dødsfall, for eksempel. Da kan man jo vekke den døde til live, og håpe at man får klarhet i omstendighetene rundt dødsfallet  før seksti sekunder er gått.

Litt verre blir det om du vekker til live din store barndomsforelskelse, og ikke nøyer deg med det lille minuttet. For hvordan er man kjærester når man slett ikke kan være nær hverandre?

Det er søndag og serietid. Jeg stikker og ser Pushing Daisies. Ha en stråleden søndag du også!

Elefant til høyre

Bare rolig, jeg er ikke syk, og det gikk bra med den som var det.

Godt mulig at jeg er skrekkelig uvitende. Men når jeg setter meg ned på en benk på legevakten, og ser et skilt som forteller meg at utgangen er til høyre og elefanten er rett frem, så begynner jeg å lure.

“Hvor mange smertestillende har jeg tatt i dag?” spør min medtatte venn, og tar seg til hodet. “Jeg trodde et øyeblikk at det skiltet der sa elefant til høyre. Hahaha, huff og huff. Jeg er nok i dårligere form enn jeg trodde. “

Men nei, skiltet sa klart og tydelig “elefant til høyre”. Følgelig ble vi sittende å le som idioter hver gang noen tok til høyre. “Hahaha, han der skal til elefanten, hohoho.”

Og for de som måtte lure, elefant betyr barneavdeling. Såklart. (Jeg klarte nemlig ikke å motstå fristelsen til å følge elefant-skiltene.)

Akvariekjærlighet

Jeg har et lite akvarium på skrivepulten min. Det er deilig å hvile øynene på små, svømmende skapninger for å lindre skrivesperren. Jeg har selv plukket ut de fiskene som appellerer mest til meg, og endte dermed opp med en broket forsamling av folk med gjeller som kanskje ikke er spesielt vakre, men som derimot er svært interessante og har mye personlighet. Det nyeste tilskuddet til mitt lille vannsamfunn er en ganske stor snegle. Jeg liker den godt. Jeg syns den er skrekkelig søt med sine små øyne og lange, langsomme følehorn. Og når den sklir langs veggen i akvariet og spiser ting, kan man se den lille munnen åpne og lukke seg. Jeg ler så tårene triller. Se her:

“Aaaaaaaa”

“Ooooooo”

Fin, ikke sant? Sugefisken min liker den også, faktisk så godt at den liker å sitte på sneglehuset.

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 237 other followers